onsdag 28. november 2012

Ris og ros....

Hei.

Vi har supre medhjelpere på kontoret. Til tross for at vi udugelige leger ikke klarer å vaske etter oss på pauserommet, ikke klarer å rydde etter oss på akuttrommet, ikke klarer å sette på kaffetrakteren, ikke husker å ta med egen mat men stadig stjeler deres og i allefall ikke husker de rette takstene så er de stadig like blide og hjelpsomme...

Men ovennevnte små skår i hverdagsgleden irriterer jo og det har i lengre tid vært forsøkt en praksis med smekk på fingre, påpekning av feil, sinte blikk, trusler om ikkegodkjent turnus og kraftig kremting.. Dette har igjen ført til at den ene (etter tips fra henne selv bare så det er sagt) nesten er blitt omdøpt til Arghild i stedet for Ragnhild som hun egentlig heter.

Men nå er strategien endret. Om det er julefreden som har senket seg i hjertet, eller mer en utspekulert strategisk planlegging som ligger bak vites ikke... Rundt omkring i skuffer og skap, et nytt sted hver dag har Arghild, altså Ragnhild gjemt en pose med rosa og hvite skummnisser! God oppførsel belønnes med en skumnisse fra hennes rikholdige lager. Skumnisser trekkes inn ved hyppige overtredelser. Leger er enkle sjeler, vi er ikke så kompliserte. Dette forstår vi. Belønningsystem virker. Vi setter takster selv, vi lærer oss å sette på kaffetrakteren (vel jeg har ikke strukket meg så langt, men mulig jeg gjør det om det vanker sjokoladenisser nærmere jul). Så herved er det bevist... ros fører mye lengre enn ris...

Dette bringer meg over til dagens egentlige tema. Jeg har lenge undret meg over hva folk får seg til å ringe til avisen og klage over i åpen linje. Her tidligere i høst sto det å lese:

Det er så grusomt irriterende med folk som kjører rundt i gule biler. Det finnes diagnoser for slikt!

Hvis du klarer å irritere deg så mye over at folk faktisk velger å kjøpe seg en gul bil så er det mulig at det er på tide å få seg en hobby.

Så har du den evinnelige diskusjonen om salt på veiene. Jepp, det er helt idiotisk, men når det for tolvte dagen er sju innlegg der det fortelles at nå var de jammen ute og saltet IGJEN... Kommer det som en overraskelse? Det snør, det saltes, det regner, det saltes, det meldes kulde, det saltes! Ferdig.

Hunder bæsjer. Tydeligvis bæsjer hunder i Bodø ekstra mye og hundeeiere i Bodø plukker ikke opp bæsjen etterpå. Ikke ifølge alle som forteller om det i åpen linje..

Hester bæsjer også. Særlig i lysløypa og rundt et eller annet vann i Bodø. Det må man jo bare ringe til avisen og fortelle.

Det man bør ringe avisen om er at avisen ikke kommer. Men det finnes serviceavdeling for slikt, tror neppe det hjelper å ringe åpen linje..

Halloween er en forferdelig sak. Tenk unger kommer på døra for å tigge! Ikke bryr de seg om at det er midt i middagshvilen heller. Og etter at man har bedt ungene dra et visst sted så var ungene så uforskammede at de ble sure!

Veilysene virker ikke. Kommunen sjekker nok daglig åpen linje for å se hvor de den dagen bør dra for å bytte lyspære!

Brøytebilene brukte hele 14,5 timer på å brøyte akkurat min vei under vinterens største snøfall. I tillegg er det dårlig strødd.. Kommunen sjekker sannsynligvis også dette i åpen linje gjennom vinteren.

Butikkene holder åpent på søndag i advent, butikkene er for fulle alle dagene i advent, butikkene stengte klokka 23 lillejulaften og det endte med at julegaven måtte kjøpes på Esso!

Rema på tverlandet har til stadighet varer som er gått ut på dato! Betjeningen på Cubus i glasshuset burde gå på smilekurs!

Det finnes ikke en bilist i Bodø som vet hvordan man forholder seg til filskifte, rundkjøringer eller blinklys. Alle kjører som idioter!

Du som kom fra høyre i krysset i går kveld klokka elleve førtito. Du er observert og hvis du ikke ringer meg så anmelder jeg deg... Jeg tviler vel på at vedkommende ringer... Og hvis du vet hvem det er så kan du vel ringe vedkommende selv.

Da vil jeg si at dagens åpen linje var serdeles hyggelig og trivelig lesning. Her er noen som har samme mening og som mener at det er alt for mye syting! Og for oss enkle sjeler så virker jo dette enda bedre enn skumnisser!!


Gullkorn fra en selvsikker barnemunn

Hei.

 I dag har jeg vakt. Derav et smule kort innlegg.



Isa kom med noen gullkorn i går. Det er fantastisk hvordan små barn lever i en verden der verden fakstisk dreier seg om dem, og stort sett bare om dem. I deres øyne er de helt feilfri og slevtillitten er på en topp den aldri kommer tilbake til. Isa er der!

På vei ut fra svømming sto det noen store gutter i gangen. En var en riktig gentlemann som fant den ene støvlen hennes bak noe greier. Strålende tok Isa imot støvelen og brisket seg som en påfugl. Vel ute av døra kom det "Mamma! Di store guttan syns at æ e så søt! Å de e jo ikke rart førr de e æ jo!!" Kan man annet en å svare bekreftende?

Inne på selve svømmingen har Isa endelig funnet ut at vann ikke er livsfarlig. Faktisk kan man få et par dråper i ansiktet uten at man dør. Etter å ha sett storesøstra dukke ble læringskurven bratt og i går var hodet under vann uten at det ble hyl, skrik panikk og antagelser om drukning ut av det. Etter noen  rosende ord fra meg kom det: "Mamma! Når main e så stor å så cool som æ e, da e ikke det å dokk under vainn nåkka problem!" Enda godt hun er blitt så cool da!

Så var det leggetid. En ting som Isa gjør ofte er å synge. Hun synger hele tiden, på alt mulig. Skal vi fortelle noe kan det like gjærne synges. På badet ble håret gredd iherdig av en syngende Isa. Da jeg ymtet frempå om at det var da voldsomt til hårstyling på kvelden var svaret: "Mamma! Når mainn e så flenk å søng som æ e, da bi man popstjærne OG sangstjerne! Å da må main va fin på håret! Å æ har fint hår så æ bi ei fin sangstjærne!" Ser frem til første konsert....

tirsdag 27. november 2012

Forhandlinger....

Hei.

I dag har jeg funnet ut at jeg for fremtiden bør holde meg langt unna alle tillitsvalgtverv som skulle komme i min vei. Dette av hensyn både til meg selv g til de stakkars mennesker jeg skulle være så uheldig å være tillitsvalgt for..

I dag har jeg hatt lønnsforhandlinger. Jeg har aldri hatt lønnsforhandlinger før. Mammaen min har lært meg at man skal være glad hvis man har en jobb! Enda gladere om man får lønn for den jobben man gjør. Å hvert år skulle mase seg til en høyere lønn og atpåtil drive med sånt som streiking, nei det er en uting! Sier mammaen min. Til arbeiderpartidame å være står hun bemerkelsesverdig lite på barrikadene må jeg si..

Så jeg har nå ikke mast så veldig da. Jeg har levd i uvitenhet om at det finnes noe som heter kapittel fem og der hører visst jeg til. Så da det dumpet en mail ned i innboksen der jeg ble kalt inn til slikt ble jo usikkerheten noe stor. De beklaget så mye at jeg var blitt borte i systemet, derav ingen slike mailer tidligere, men om jeg ville så kunne jeg få sjansen til å delta i dette årlige fråtsegildet i år. Jeg forstår jo at der man er flere så er det en tillitsvalg som forhandle for alle som på et eller annet vis tilhører en gruppe. Vel jeg er ingen gruppe. Jeg er bare meg og tydeligvis tillitsvalgt for meg selv...

I allefall, jeg formulerte et  flott krav. I allefall syntes jeg det selv. Helt i tråd med hva mammaen min ville sagt. Fikk noen med litt mer peil til å lese gjennom og gjorde en del justeringer som mammaen min slett ikke ville synes var fine i det hele tatt!

Nå var hele lønnsforhandlingen på et veldig ubeleilig tidspunkt. Midt på dagen med ei full timebok. Troppet derfor opp hos rådmannen med hodet fullt av marevandoseringer, prioriteringer over hvilke pasienter jeg burde ringe først på telefonlista etterpå og en ekkel følelse av at det var et eller annet jeg burde ha gjort som jeg hadde glemt. Hadde motatt et første tilbud på mail, trodde jo først det var en spøk fra lønn og personal. SÅ dum er jeg jo ikke at jeg ikke forsto at det burde jeg krangle på.

"Nå har det seg slik at det jo ikke egentlig er noen pott å forhandle om..." "Dårlige tider" "Stramt budsjett" "Ikke mye å gå på her" rådmannen med alvorlig mine....

Stakkars kommune! Her står det ikke bra til. Følte jo umiddelbart medfølelse for den stakkars administrasjonen som skal få dette til å gå rundt. Kanskje ligger de våkne på natta og grubler på dette. Søvnvansker fører til mye trøbbel. Det hjelper jo ikke at grådige lønnstakere krever og krever. Hvor er solidariteten? Tenk om alle i administrasjonen går på en kjempesmell og blir deprimerte og kommer til meg på kontoret for antidepressiva og sykemelding? Og så er jeg årsaken med mine urimelige lønnskrav.... Ikke bra! mammaen min ville vært stolt av min umiddelbare tankerekke.

"Det var jo dumt det da....." Nå hadde jeg noen krav i mitt velformulerte brev som egentlig ikke ville koste kommunen noe som helst på flere år.. Kanskje jeg skulle gå for dem....

"Kunne vi møtes her?" Fantastisk, som ved et trylleslag så hadde rådmannen funnet noen penger der i papirhaugen sin.. En stor lettelse gikk gjennom meg. Kanskje de får sove i administrasjonen alikevel. I og med at jeg i dag har rotet bort hele tre pinkoder til buypasskortet og sliter litt, for å si det slik, med å få låst det opp slik at jeg kan sende de hersens sykemeldingene elektronisk så var jo også lettelsen stor for at et rush med sykemeldte kommuneansatte på kontoret mitt også sannsynligvis var unngått.

Her skulle det i allefall ikke stå på meg. "Så klart, det er jo flott!!" Glemt var alle ideer på forhånd om at man antagelig skal kjempe for sin sak i slike møter..Jeg klarte å unngå impulsen om å si at jeg slett ikke trengte noenting dersom det kunne hjelpe den bunnskrapte kommunekassa. DA ville mammaen min blitt stolt da!!



Har vel i etterkant tenkt at det er mulig at jeg ble litt overlumpet her. Kanskje bittelittegrann uforberedt kanskje.
Men aldri så galt.. Jeg kom i allefall på hva det var jeg burde ha husket mens jeg satt der. Det var et brev til hjemmesykepleien....

Videre i dag har jeg funnet ut at jeg ikke er særlig god på forhandling på hjemmebane heller..

Hadde stålsatt meg for å legge Yme i sin egen seng og la ham sovne der: Forhandlingsresultat: Yme sovnet på armen min i dobbeltsenga....

Hadde bestemt meg for at i kveld skulle Isa spise en skive til kvelds, ikke bare drikke en liter melk. I tillegg skulle jeg gre håret hennes ORDENTLIG før hun la seg... Forhandlingsresultat: To drikkeflasker melk, ikke noe mat, sovnet med håret som en høysåte.

Hadde bestemt meg for at i kveld ble det en KORT bok når Eir skulle legge seg siden hun hadde forhandlet frem en fantastisk avtale med faren om at de dro på den sene svømminga for de store ungene og ikke småungesvømming. Forhandlingsresultat: Evighetslangt kapittel om rampete Robin og en laaaang nattasang.....

Neste år, dersom det ramler inn en mail om lønnsforhandlinger sender jeg ungene for å forhandle...

lørdag 24. november 2012

Hvem blir konge da da????

Hei.



Ungene mine har ganske god overskikt når det gjelder dette med kjærester og sånnt. Det kan være gutt og jente, det kan være gutt og gutt og det kan være jente og jente. Eir har allerede sine to alternativer klare. Hun skal gifte seg med X dersom hun gifter seg med en jente og hun skal gifte seg med Y dersom det blir en gutt...

Da Yme lå i magen var det naturlig nok tiden for den alvorlige praten om hvordan i all verden han hadde havnet inni der. Lang og fin samtale på sengekanten. Mamma og pappa er kjærester. Kjærester har noe som heter sex. Inni pappaen finnes det sædceller, inne i mammaen ligger det egg. Pappaen putter sædcellen inn i mammen ved hjelp av tissen sin. Så smelter sædcellen og egget sammen og så vokser det en baby inne i livmoren til mammaen. Når babyen er stor nok kommer babyen ut gjennom tissen til mammaen. Der er det to ulike hull, må vite, et for tiss og et for baby...

Så langt greit. Så mere samtale om at det er kjærester som er glade i hverandre som lager baby. Så ble det jo litt mer komplisert.... "Men hvordan gjør jentekjærester det da mamma??" "De har jo ingen sædceller. Kan egg og egg bli baby??" Bekymret rynke. Ny forklaring. Jenter og jenter kan få sædceller på sykehus. Der blir sædcellen sprøytet inn i den ene jentekjæresten, eller man kan plukke ut egget og sprute på sædceller utenfor og putte det inn i den ene jentekjæresten.

"Men, ha di fått sædcella fra ein mainn di e gla i???" Tja, ikke akkurat nødvendigvis, kanskje mest sannsynlig fra en mann de ikke kjenner i det hele tatt som syntes at jentekjærester også skulle få baby.. "Jammen mamma, du sa jo at det mått vær ein mamma og ein pappa som var gld i kvarainner førr at det sku bli ein baby!" Litt ny forklaring på at det teknisk sett kan bli en baby prousert uten at de to innvolverte nødvendigvis er så glade i hverandre. Dog med forklaring om at når babyen kommer ut er jo alle veldig glade i den og er mamma og pappa, eller mamma og mamma.

Nå var klokka heldigvis veldig mye, slik t jeg klarte å unngå å forklare hvordan pappa og pappa blir foreldre i dagens moderne samfunn. Faktisk har det ikke blitt noe tema rundt dette før i dag......

Dypt fokusert i Team Sigvart på korslaget hører jeg i det fjerne (egentlig rett i øret på meg på siden av meg i sofaen) "mæn mamma, kem bi konge da????" Nå har jeg latt den forutgående forklaring gå inn og ut ørene samtidig, så jeg ber om en liten forklaring på spørsmålet.

"Når en gutt gifta seg mæ ein konge, kem bi konge da?????" Jeg sier at det skjeldent skjer i kongefamilier at kronprinsen gifter seg med en gutt. Stort sett er det en kommende dronning som gjør dette. "Jammen, mamma, du veit no væl at gutta kain vær kjæresta, å ein konge e ein gutt og når hain skal gift seg mæ kjæresten sin så må hain jo gift seg sjøl om hain e ein gutt! Å KEM BI KONGE DA?????" Nei si det. Det nermeste jeg vet om er Ari Behn som jo kunne vært prinsesse..... OG en arabisk prins som var på et datingprogram der han datet gutter, men han tror jeg hadde flere søsken så han teller ikke..... Ikke var det særlig fornuftige svar å hente hos Henning heller....  Heldigvis var stemmegivningen over og begge våre lag fikk mest stemmer og spørsmålet ble glemt i tannpuss og legging og lovnad om å få se to episoder tellekorps på senga på Ipad.... men om noen har ett vettug svar til meg til i morgen så mottas de med takk!!

fredag 23. november 2012

Livsfarlige dyr!

Hei.

Fredag på jobb.. Over en smakfull salat hentet på Heimsjyen gikk diskusjonen om hva som er verdens farligste dyr og om det i det hele tatt er mulig å lage mat i Sverige når de hverken selger rømme eller noen særlig bra gryteretter på pose der... Dette med matvarer og Sverige tror jeg at jeg må komme tilbake til i et annet blogginnlegg, men farlige dyr, det er det jo sesong for..

En kjapp tasting på google og man finner en fin liste over verdens ti farligste dyr. Det er jo noen klassiske der som hai, mygg, skorpion og maneter. For uten skorpionen som vi glemte så var vi innom alle på jobb. Noen overrasskelser er det også. Hvem visste at elefanten er er forferdelig farlig dyr? Bjørnen kommer sist, ikke så merkelig når den bare har halve året å gjøre seg gjeldene på..

Men de som har skrevet denne lista, de har altså ikke fått med seg det farligste av alle dyr. Denne fæle ekle skapningen, som det heldigvis, i allefall i USA, nå er høysesong for å fange og drepe og spise. Den fortjener ikke bedre, ekle, ekle skapningen.

Jeg snakker selvfølgelig om KALKUNEN! For de som ikke vet det så er kalkuner livsfarlige. Det finnes to arter av kalkun. Kalkunen (Meleagris gallapavo) som lever i nordamerika og Flekkalunen (Meleagris ocellata) som lever i mellomamerika. Stakkars de der borte. Ville kalkuner! Kan ikke gå en fredelig tur i skogen engang uten å stå i fare for å bli angrepet.


Kalkuner er IKKE pene, de er like høye som meg og de er sultne!!

En vakker vårdag var jeg og min kjære i dyreparken i Kristiansand. Kunne vært hyggelig det... Vi ble litt sultne etterhvert og satte oss ned for å spise en burger ute da det jo var pent vær. Når vi sto i kø hørte vi jo endel kakling og hyling og skrik men tenkte ikke så nøye over det....

Satte oss ved et bord. Og plutselig var vi omringet! Kalkuner! Over alt. Tydeligvis har også kalkuner en alfahann. En svær diger sak, med lang hals og et hode med et digert spisst nebb! Hodet gikk frem og tilbake i en rasende fart mens vingen bruste ut til siden. Farten direkte mot meg vil jeg anslå til å være ca 35 kilometer i timen.

Kalkuner er treffsikre! Heldigvis for meg siktet ikke kalkunen på hodet mitt, men på burgeren jeg hadde i hendene. Sekunder etter satt jeg der uten burger, men fortsatt med pommes frittes... Trenger jeg å si at når neste kalkun sparket fra og kom løpende mot meg kastet jeg pommes fritten det jeg klarte mot den og løp i motsatt retning! Barn som sto i veien ble skyflet bort av slående kalkunvinger, voksne rygget og forsøkte fortvilet å beskytte burgerne sine! Redd dere selv! tenkte jeg, trygt borte hos løvene....

Kalkuner er livsfarlige. De fortjener intet annet enn å bli stekt riktig riktig lenge og spist! Presidenten i USA har totalt mistet grepet etter valgseieren. I avisen i går kunne jeg lese at han hadde benådet en kalkun som burde blitt presidentmiddag... Gale, gale mann. Man ser jo tydelig i øynene på kalkunen at han bare venter på den rette anledningen til  å slå til.


Sist sommer da vi besøkte dyreparken hadde de tatt til vettet og burt inne alle kalkunene. Jeg så i allefall ingen, og tro meg jeg var på vakt! Heldigvis kan vi her i Norge gå ganske sikkert rundt uten frykt for denne skapningen som jo aller best gjør deg i denne formen:



torsdag 22. november 2012

Når ungene vokser ut av klærne.... gråter mor...

Hei.

Har ryddet i klesskapet til Yme i dag. Merkelig det der, hvordan unger over natta vokser fra alt som ligger i skapet....

Nå var den natta for noen uker siden. Jeg fant da frem en hel eske med klær fra loftet, joda jentene hadde faktisk noe som går an å bruke på gutt også. Eska har jo blitt stående, ja faktisk så husket jeg ikke at jeg hadde funnet den frem, så jeg har vært på Hennes og Mauritz (burde ikke si det høyt i disse tider) og kjøpt en stabel med bodyer som vi kanskje egentlig ikke trengte.

Yme stakkar har jo nå i minst en måned blitt kledt på ymse for små klær. Kombinasjonen av å ha et klesskap der det kreves detaljkunskap om hvert plagg for å vite om det passer eller ikke og en pappa i permisjon er ikke alltid like heldig. Det fører med seg en mengde stygge ord fra badet når dagens antrekk overhode ikke går ann å kle på ungen. Det fører også til at Yme den siste måneden er blitt mer og mer bøyd på midten fordi vi har kledt på ham bodyer som akkurat går an å kneppe når vi drar til med all makt vi har.. Høyvannsbukser er et annet vanlig syn i Casa Didriksen i det siste. Buksa ser akkurat passe ut der på stellebordet, men når ungen reiser seg, eller setter seg så er den forvandlet til en nickers!

Men i dag tok jeg endelig fatt på dette berget av klær som skulle pakkes ned, pakkes i pose og leveres tilbake til den som har vært så snill å forsyne oss med klær, pakkes ut og pakkes inn i skapet. Mamma er på besøk, så jeg slapp å gjøre alt alene. Henning bidro også med å teipe esker og greier så det var hele folket i arbeid.

Det er jo alltid like vemodig å pakke ned barneklær. Der står man med tårer i øynene over en fantastisk body i størrelse 68 som har fått bo i skapet fire måneder lengre enn den burde fordi du kjøpte den når du var akkurat 34 uker og 5 dager gravid. Den er jo SÅÅÅÅÅ søt og den er jo faktisk bare brukt en gang så det er jo for ille å pakke den ned. Ikke er det sikkert at du får pakke den opp igjen heller for når du har fått unge nummer tre så skal det litt overtalelse til for å få unge nummer fire... Så det er jo en tårevåt avskjed med hvert plagg. Det sier seg selv at dette tok tid!

Etter å ha pakket og pakket og etterhvert fått et ganske så velfylt skap med klær i nå betraktelig større størrelser (mulig Yme blir å svømme rundt i klærne sine en stund, vi får i allefall brette armene trippelt og buksene likeså) inn i skapet etter å ha tømt flere poser med klær fra snille mennesker rundt omkring som er sikker på at de ikke skal ha fire barn fant jeg jo eska jeg selv hadde hentet fra loftet.. (ok, som Henning hadde tatt ned fra loftet..)

Nye tårer. For der var jo bodyen som Eir kastet opp i når hun var 8 mnd tre dager og to timer... Der var joggebuksa som Isa fikk i bygave 26 oktober 2009.... Strømpebuksa Isa gikk sine første steg i, genseren med Laban spøkelse som Eir syntes hun var så skummel i...osv, osv... De er jo SÅÅÅÅÅ søte disse klærne altså..

Innser at jeg har et litt for nært forhold til barneklær.. Og jeg vet at det avtar for nå i høst klarer jeg ikke for mitt bare liv å huske hva slags vinterklær Eir hadde i fjor. Finner dem i allefall ikke. Hun kunne umulig gå naken , så de er nok et sted... Men sånne klær fra størrelse 50  til 86... De er jo SÅÅÅ søte.

I allefall og uansett, Yme slipper å bli bøyd på midten i morgen under påkledning og jeg satser på at ordskiftet på stellebordet blir av en mere hyggelig karakter. Så får det heller være at jeg sitter her og lurer på om jeg må opp og sprette opp den ene eska igjen, for mariusdressen som bare er så fin, så fin , så fin.... den kunne jo fått bo der i skuffen et par måneder til.... selv om den er i størrelse 62...

onsdag 21. november 2012

Til superfadderne!

Hei.

Eir og Isa og Yme har alle tre to faddere felles. Det er superfadderne Marte og Elizabeth! Marte og Elizabeth bor i sverige, men de er fantastiske til å følge opp ungene alikevel.

Nå har jo Eir hatt bursdag og da vanker det jo gave i posten. (De fleste år kommer fadderene i egen person luftbåret fra Sverige, men i år var de litt unnskyldt og opptatt med fødsel og slikt)

Men altså gaven kom og her er et TUSEN, TUSEN TAKK fra Eir som hilser med bilde iført gaven!

For de som har forsøkt å få en travelt opptatt seksåring til å ringe å takke for en gave så forstår de at det er mye enklere med posering foran kamera og "du kain jo bærre seinn di bilde på internætt mamma!"


Det kan tilføyes at Isa har store forventninger til julegaven for "klean va jo bærre SÅ kul!!"

Klem fra Eir til Marte og Elizabeth!

Vårruller.

Hei.

For noen år siden tenkte jeg: "hvor vanskelig kan det være å lage vårruller???" Det er jo så veldig, veldig godt med vårruller, men med 10 mil til nærmeste kinaresturant så er det jo problematisk for en vårrullelsker å få tak i dette...

Svaret var faktisk: ikke vanskelig i det hele tatt.

Jeg gikk noe usystematisk til verks. Tok det jeg selv mente at en vårrull burde inneholde av fyll. I tillegg så tok jeg det jeg hadde  i skapet av mer eller mindre asiatiske sauser og blandet i. En ekte asiat, som har fått vårruller inn med morsmelken, vil nok rive seg i håret og si, NEI, NEI, NEI til mine hjemmesnekrede. Men om jeg skal få si det selv, og helt uten å skryte selvfølgelig så er mine vårruller bare helt utrolig, fantastisk, ufattelig kjempegode!!

Så her er tipset for helgen på matfronten. Det hjelper om man har en frityrkoker, det er derfor jeg poster dette allerede onsdag, slik at de som ikke har en frityrkoker kan skaffe seg det til helgen. I tillegg så må man innom en asiabutikk dersom man ikke har dette i skapet....

Man trenger altså:

1 liten hodekål (og da mener jeg liten)

5-6 gulrøtter (tilsvarende mengden hodekål)

glassnudler

1-2 egg (lett rørt til pensling)

vårrullark (IKKE av den hvite tykke ristypen, da blir det katastrofe)

1 pk kjøttdeig (kan med fordel byttes ut mot kyllingkjøtdeig eller scampi)(nå skal man jo ikke av miljøgrunner spise scampi, men det er altså utrolig godt i disse vårrullene)

Soyasaus












Sursøt chilisaus












fishsauce












oystersauce (ikke skipp denne!!)












Worchestershiresaus













Man tar hodekål og skjærer i tynne strimler. Disse steker man til de er myke og "gjennomsiktige" SÅ kommer cluet med alle sausene. Man tar en god dæsj Soyasaus, en større dæsj sursøt chilisaus og en enda større dæsj med østerssausen oppi. Så tar man en bitteliten dæsj med fiskesaus og en bittelitt større dæsj enn den bittelille med worchestershiresaus. Rør rundt og ha i en bolle.



Så rasper man gulrot. Steker denne en bra stund. Så gjentar man prosessen med sausene: Man tar en god dæsj Soyasaus, en større dæsj sursøt chilisaus og en enda større dæsj med østerssausen oppi. Så tar man en bitteliten dæsj med fiskesaus og en bittelitt større dæsj enn den bittelille med worchestershiresaus. Rør rundt og ha i samme bollen som kålen ligger i.



Så steker man kjøttdeig. Denne skal hakkes  små biter. Så gjentar amn igjen prosessen med sausene: Man tar en god dæsj Soyasaus, en større dæsj sursøt chilisaus og en enda større dæsj med østerssausen oppi. Så tar man en bitteliten dæsj med fiskesaus og en bittelitt større dæsj enn den bittelille med worchestershiresaus. Rør rundt og ha oppi bollen med kål og gulrot.



Glassnudler lar man trekke i kokende vann. Så siler man av vannet og klipper dem i rimelig små biter. Ha oppi samme bollen som alt annet og rør rundt. Da har du fått ferdig fyllet.


Så skal man rulle selve vårrullen. Man legger vårrullarket foran seg med en spiss mot deg. Legg ca en spiseskje (dvs ønsket mengde) fyll ut mot spissen. Brett spissen over fyllet. Pensle med egg i de tre frie hjørnene. Brett inn kantene og rull sammen. Så gjentar du dette ca 60 ganger til du har ønsket mengde vårruller.







Så frityrsteker du dem til de er sprø og gylne.

Nå skulle det jo være et pent bilde av de ferdige vårrullene her. Men da jeg tok bildene var det bursdag og sultne barn slik at det ble ikke noe bilde. Men her er et bilde av Eir som spiser en vårrull!


Så velbekomme!




tirsdag 20. november 2012

Samsovingsnakke!

Hei.

I dag var jeg hos fysioterapeuten. Jepp, vi leger bruker også slikt. Jeg er i tillegg av den helt gærne legetypen så jeg anbefaler mine pasienter både kiropraktor og akupunktur.. Har en filosofi om at så lenge det hjelper så hjeper det og da er det det samme hva det egentlig er som hjelper. Må innrømme at jeg sliter litt når vi kommer til homeopati... Men det skal jeg ikke si noe mere om i redsel for å bli stemplet som motstander av det alternative og i det hele tatt.. Men, jeg sliter der altså.
Bildet er hentet her


Nå er jo ikke fysioterapi så veldig alternativt da. Manuellterapi, osteopati, strekkogknaogknekkopati er felter jeg må si jeg ikke egentlig vet forskjell på, men det er fantastiske mennesker som kan noe jeg ikke kan så jeg lever i god harmoni med hele gjengen. Bortsett fra når de knabber alle kaffekoppene på pauserommet og gjemmer dem i ukesvis før så å komme med dem... Eller når de ikke vasker etter seg... Men det var en stooooor digresjon. (Har lurt lenge på hvordan jeg skulle snike dette inn i et blogginnlegg)

Jeg var altså hos fysioterapeut i dag. For jeg har fått den ille diagnosen "samsovingsnakke" Ekstrem liten sjanse for bedring i de neste måneder, ja dersom det går riktig ille kanskje år.

I tillegg så har jeg noen ribben som driver og låser seg. En osteopat jeg kjenner mente at jeg burde begynne å trene.. Jeg så leppene hans bevege seg, jeg hørte det kom lyder ut av munnen... Hjernen min forsto ikke et ord. Det hjernen min forsto var hvor jævlig! ja unnskyld utrykket vondt det gjorde da han knakk diverse ribben på plass. Allikevel gikk jeg tilbake hele fire ganger og fikk knekt de der ribbena tilbake i posisjon... Det ble verre å verre å få dem på plass. Lurer på hvorfor... Første gang jeg fikk behandlingen lå jeg jo der og ante fred og ingen fare. Pustet dypt inn, slappet av... og fikk en mange (ikke for mange altså)kilo tung osteopat over meg som omtrent knuste ryggraden min mens ribbene smatt fint på plass. Mye bedre etterpå. Men neste gang kan jeg jo love at det ikke var en rolig og avslappet pasient som lå å ventet på å bli knust.. Og for hver gang økte jo graden av anspenthet før jeg siste gang antakelig minnet mer om en tre tomms åtte i bevegelighet.. (Henning sier at det er en skikkelg tykk og stiv treplanke) Jeg forstår jo hvorfor osteopaten må bruke hele kroppsvekta, det er jo for å unngå å bli drept av refleksen man får til å slå ham ihjel... Nå skal det for ordens skyld sies at jeg er veldig takknemmelig, og liker ham godt, men det gjør jo så vondt!!!

Så gikk det en stund før jeg oppdaget at jeg hadde gjennomgått denne torturen til ingen nytte. Jeg var hos en annen behandler som smatt ribbena på plass på en human måte. Det var på ingen måte smertFRITT, men humant. Osteopaten mente at det kun var for gravide og pyser... Behandleren var i første kategori, så jeg regner med at jeg var i den andre...

Vel, to svangerskap, en tennisalbue og nå en høst med stadig stivere nakke krøp jeg til korset og kontaktet denne yrkesgruppen på nytt. Etter å ha konstatert at jeg ser adskillig flere grader til høyre enn til venstre og at jeg fra midjen og opp er låst satte vi igang med behandling. Jeg så for meg det verste, men snille, snille fysioterapeuten! Igjen, det var ikke smertefritt, enkelte muskelfester der vred seg i vånde over å bli knadd på, men det ble jo så mye bedre! Og jeg får til og med lov å komme tilbake! Det ligger en trussel i luften, dersom behandlingen ikke fører frem så skal han sende meg over gangen til noen som kan det der med knekking, men jeg satser alt på min nye bestevenn!

Og for de som ikke har forstått hva en samsovingsnakke er. Det er altså når man har en unge som ikke synes at den fine sprinkelsenga med sju kosebamser, Handy Manny sengeklær og koseklut er noe koselig i det hele tatt. Det er en nakke man får når man har en unge som SKAL ligge midt mellom mamma og pappa på natta. Det er nakken man får når ungen inntar de merkeligste posisjoner og du selv ligger i de underligste stillinger for å forsøke å ikke vekke ungen som endelig har sovnet. Det er en nakke man får når man x antall kvelder har sovnet med ungen i fanget, men nakken bøyd og hode hengende til den ene siden og det er en slik nakke man får når man x antall ganger har sovnet med hodet på armen oppå sprinklene i sprinkelsenga. Siste stilling fører også til en viss nerveskade i høyre arm...

mandag 19. november 2012

Tanker om døden..


Hei.

I dag kjørte jeg til Bodø for å ta flyet til Oslo. Jeg hørte på Ønskekonserten (jada jeg har en sjult 70-åring inni meg..) Der kom den fantastiske visa "Så länge hjärtat kan slå" av Evert Taube. Rett nok sunget av Erik Bye, men alikevel en fantastisk sang.

Så länge skutan kan gå
så länge hjärtat kan slå
så länge solen den glittrar på böljorna blå
om blott endag eller två
så håll tillgodo åndå
för det finns många som aldrig en ljusglimt kan få!
Och vem har sagt att just du kom till världen
för att få lycka och solsken på färden?
Att under stjärnornas glans
bli purrad uti en skans
att få en kyss eller två i en yrande dans?
Ja, vem har sagt att just du skall ha hörsel och syn,
höra böljornas brus och kunna sjunga!
Och vem har sagt att just du skall ha bästa menyn
och som fågeln på vågorna gunga.

Och vid motorernas gång
och ifall vakten blir lång,
så minns att snart klämtar klockan för dig: ding, ding, dong!
Så länge skutan kan gå,
så länge hjärtat kan slå,
så länge solen den glittrar på böljorna blå,
så tag med glädje ditt jobb fast du lider,
snart får du vila för eviga tider!
Men inte hindrar det alls
att du är glad och ger hals,
så kläm nu i men en verkligt sju-sjungande vals!
Det är en rasande tur att du lever, min vän
och kan valsa omkring uti Havanna!
Om pengarna tagit slut, gå till sjöss omigen
med karibiens passadvind kring pannan.
Klara jobbet med glans,
gå iland någonstans,
ta en kyss eller två i en yrande dans!
Så länge skutan kan gå,
så länge hjärtat kan slå,
så länge solen den glittrar på böljorna blå. 

Så resten av turen ble jeg sittende å tenke på døden.. Og forsåvidt livet. Jeg har vært tilbake på jobb i usle to uker. Og det har slått meg at permisjonstiden på en meget effektiv måte har fjernet meg langt og lengre enn langt bort fra døden. I så måte har jeg krasjlandet inn i den nå når jeg er tilbake igjen. Og i livet. Disse tilmålte dager vi har her på jorden. Hva fyller vi dem med? Og velger vi egentlig selv hva vi skal fylle dem med? For som Evert Taube sier, så er det ikke sagt at man får det beste som står på menyen, selv om du gjerne ville velge det om du hadde sjansen.

Døden kommer i mange former. Den kommer plutselig, den kommer ventet. Den kommer til gammel og den kommer til ung. Den kommer midt i hverdagen og den kommer midt i høytiden. Det eneste som er helt sikkert er at den kommer. Når den kommer bringer den med seg et vell av følelser. De fleste forbinder døden med sorg. Men med døden kan det også komme lettelse og om ikke akkurat glede så en visshet om at den som gikk bort endelig kan finne ro.

Som lege forholder man seg til døden nesten daglig. Jeg tror at mange mennesker har et fjernt og ikkeeksisterende forhold til døden. Det synes jeg er trist. For døden, om enn så trist det kan være, kan også være noe godt. Som lege forholder man seg ikke bare til de som skal dø, men også til pårørende. Det siste synes jeg er mest utfordrende. Man har gjerne en forestilling om hvordan man skal opptre og reagere når døden kommer. Så ble det ikke helt slik. Så følte man ikke helt det man tror man BØR føle. Så blir det vanskelig.

Det er ikke alltid jeg helt vet hva jeg skal si til pårørende. Jeg har mine tanker rundt dødsfallet, de har sine. Kanskje er det slett ikke de samme tanker.

En prest spurte meg en gang om jeg ble lei meg hver gang en av pasientene mine døde? Jeg måtte jo svare ærlig, man skal ikke lyve for en prest. Og svaret, det ble nei. For det første kan jeg ikke bli personlig berørt av alt trist jeg opplever på jobben. Jeg må kunne gå hjem og dra på barneidrett med Eir og Isa selv om en pasient har gått bort den dagen. Jeg kan føle medfølelse, jeg kan bli berørt, ja jeg har da også grått av at pasienter har gått bort, men jeg kan ikke bli lei meg på et personlig plan hver gang.

Og for mange pasienter så føler jeg faktisk at det var godt for dem å få lov å dø.

Mange gamle mennsker ser faktisk frem til å dø hvor trist det nå enn høres ut. De trenger ikke å ha et trist liv av den grunn, de kan ha det så godt som bare det, men de er gamle, de har gjort sitt og nå venter de på å få lov til å dø. Jeg har hatt mange flotte samtaler med gamle om dette og sett hvor godt de synes det er å få lov å snakke om disse tankene uten at de møter redsel og panikk hos den andre. De forteller om gleden av å fortsatt klare seg selv, og gleden over barna som ser ut til å ha greid seg fint, og gleden over barnebarn og oldebarn, men alikevel slitenheten over livet, savnet etter ektemaken som er borte, ensomheten de kjenner over at tiden har gått forbi dem. De har en ro og en sikkerhet på at   døden er noe godt som jeg håper jeg engang kan få oppleve. Jeg kan jo ikke annet enn å lytte og er takknemlig for å få ta del i tankene.

Andre har hatt et langt eller kort sykeleie. Med mye smerter og lidelser. Med prognoser og diagnoser der døden er eneste utvei. Klart man gjør det man kan for å lindre, men av og til strekker man ikke til.

I disse tilfellene synes jeg at pårørende må få lov å kjenne på de gode følelsene når døden kommer. Det må være lov å si "så godt at han endelig fikk sovne", "nå har hun endelig fred", "endelig hadde hun gjort sitt". I slike rom, der pårørende lar seg selv få lov å tenke, og si dette høyt, merker jeg godt at stemningen blir en helt annen enn i de rom der disse følelsene legges lokk på og aldri får komme til overflaten. I slike rom, der pårørende gråter for det de har mistet, men samtidig snakker om døden som en ønsket gjest, er det en ro og det blir et godt sted å være. Et godt sted å sørge. Om man klarer å gå videre. Klart man kan være lei seg, sørge og gråte over tapet, men alikevel samtidig føle lettelse. Det er lov og det er naturlig. Men mange får skyldfølelse og føler at de er en dårlig datter, bror, mor, dattersønn.... Da blir sorgen så ufattelig mye tyngre å bære, punnktum så mye tyngre å sette.

Jeg vet ikke egentlig hvor jeg vil med dette innlegget. For dere som tror jeg har ramlet inn i en depresjon eller noe så kan jeg berolige med at det har jeg ikke. Det er mer en post-tilbake på jobb-møter realitetene i verden igjen- akutt anfall av dype tanker-reaksjon. Mitt innlegg er ikke ment å provosere. Gjør det det ber jeg om unnskyldning. Det er mer en oppfordring til å tenke litt på døden selv om den er fjern, for da kanskje man kan gjøre livet litt bedre!

lørdag 17. november 2012

Meg og kunst...

Hei.

I dag har vi vært på julemesse. Andre folk går på julemesser for å handle og se på ting og tang i boder og slikt. Vi, vi går dit for å slippe ungene i noen timer. Årets julemesse hadde to fantastiske innslag. Det ene var at skytterlaget hadde skytebanen åpen. Vi så ikke mer til Eir. Hun har fått en ny hobby, og tydeligvis så var hun knakende god til dette så hun ble ønsket varmt velkommen som nytt medlem og greier. Nå er det skytetrening på mandag klokka 18.00 og jeg driver og skriver på talen hun skal holde når hun tar sin første seier på sitt første landsskytterstevne.. Neida, ikke noe press, kun fordi hun synes det er moro! Men for å skryte uhemmet, ungen fikk en innertier og flere åttere. Holdt på å knuse onkelen som også må møte på skytetrening på mandag klokka 18.00 for å opprettholde litt ære... Han ligger til høyre her..


Den andre geniale tingen var at Meløyavisa hadde et tegnebord der unger kunne tegne tegninger. Der satt Isa i flere timer..  Lykkelig og glad og var helt utslitt når hun var ferdig. Da var hun også intervjuet om hva hun syntes om julen og hadde posert svært så modellaktig for journalisten. Yme på sin side var slapp i fisken og lett feberhet så han satt rolig i fanget og så på verden. Så vi kunne kose oss, drikke kaffe og spise kake og greier. Riktig hyggelig var det. I tillegg fikk jeg kloa i ca en kilometer med lysslynger til en riktig rimelig penge på auksjonen så alt i alt er jeg veldig fornøyd.

Men det var ikke julemesse jeg egentlig hadde tenkt å snakke om. Det var kunst. På bloggen Ellens oase var det her om dagen et innlegg om kunstneren Piet Mondrian. Aldri hørt om fyren... Ikke sett bildene heller, men de så altså slik ut:


Bildet har jeg stjålet inne hos Ellen.

Det er altså striper på et lerret. Hvis det er et lerret da, men det regner jeg med. STOR kunst, etter hva jeg leser av teksten til Ellen. Jeg blir jo ikke akkurat imponert. Alle med tilgang på maskeringsteip og fire ulike farger må jo kunne klare dette her. Ikke er det noe klart budskap her som jeg ser heller. Hvorfor en rød der på siden? Hvorfor er den blå på toppen? Mangler det en grønn? Ble han tom for gul på det første. Det første gir meg forøvrig sterke assosiasjoner til dobbeltsyn og for en lege er det slett ikke en god assosiasjon.... nei takke meg til bilder der man ser hva maleren hadde tenkt å tegne...



Her kan man for å være snill med kunstneren si at man helt klart ser at dette er er en blomst. Bildet heter tydeligvis Sjelden blomst.. Igjen slår legen inn og alt jeg ser er en netthinne i forferdelig dårlig stand. Helt klart en blind pasient med dårlig prognose.

Dårlig prognose kan man jo også si at denne hesten har. Hva kunstneren her prøver å uttrykke vet ikke jeg, men det er jo trist at hesten må lide av den grunn. Stå der med hode i veggen.... Når jeg ser nærmere etter er det kanskje et muldyr eller et esel, men de er jo også dyr.....

Bildet er hentet her
Nei jeg må bare si at jeg ikke forstår meg på moderne kunst. Enkelte ting ser jeg jo at jeg kunne brukt til noe. Som denne. Vi har jo ei svær loftstue slik at ungene ville frydet seg over å ha denne kunsten som hoppeslott...

Bildet er hentet her

Men sånne bilder. Med streker, splasj og farger... Nei. Fatter det ikke, forstår det ikke, blir til tider grenseløst irritert..

Kunstneren er tydelig opptatt av firetall, kors og han sølte ut jordbæryoughurten sin


 For hva er det? Hva skal det forestille? Skal det forestille noe i det hele tatt?


Bildene er hentet her
Her kan jo det øverste være en papegøye?? Det nederste er kanskje spillebrettet til det spillet der du skal få tre på linje, bare at de var litt uheldig og fikk maling utover strekene.....
Bildet er hentet her
Den siste her er enklere. Det er en som trener til OL. Man ser de rosa OL-ringene som pannebånd der på toppen av det rødsprengte hodet.

Nei takke meg til de gamle nasjonalromantikerne. De som malte biler av fin natur som det er vakkert å hvile øynene på. Og vil man ha spenning og undring og lure på hva det kan være som ligger i det så kan man jo se på dette, for hva er det som glimrer i gull....??

Soria Moria av Theodor Kittelsen
Og det beste av alt skal jeg hvile øynene på i kveld. Mitt nyinnkjøpte maleri fra julemessen:


Her er trær, her er blåtime, her er snø. Har det gått noen på stien før meg, dukker det opp en nisse bak treet. hva er de prikkene i det fjerne? Stemning, stemning. Ikke et dobbeltsyn eller en blodig papille så langt øye kan se! Nytelse!

fredag 16. november 2012

Mine femten minutter i solen..

Hei.

Nå trodde dere antakelig at jeg skulle skrive et hysterisk morsomt innlegg om solarium eller noe slikt. Dengang ei. Har vært i et solarium en gang i mitt liv og aldri siden...

Men jeg har altså fått en veldig veldig hyggelig overraskelse i dag. Vel egentlig så visste jeg at den skulle komme, for jeg fikk en mail fra en hyggelig dame for noen dager siden, men jeg trodde det skulle komme på mandag, så derfor ble jeg overrasket allikevel.



Jeg er blitt kåret til ukens superblogger på Bloggtoppen! Klapper meg selv på skulderen alt jeg kan og nyter denne store berømmelse! Det er altså mine femten minutter i solen, for neste uke er det en ny superblogger som kan sole seg..

Bloggtoppen er en kjempefin side. Der får ferske bloggere som meg selv anledning til å presentere bloggen sin og man kan legge ut innleggene sine der. Jeg har selv funnet mange fine blogger der inne og det er en fin måte å bli kjent med nye blogger på. Det blir veldig anderledes enn de vanlige blogglistene der mote, dagens outfit og slikt dominerer veldig.

Så jeg takker og bukker til Bloggtoppen, som har lagt merke til bloggen min og til alle som har likt innleggene jeg har lagt ut der. Så skal jeg fortsette å sole meg i 14 minutter til...

torsdag 15. november 2012

Julekort fra oss...

Hei.

Det er jo enda en del dager til julefreden skal senke seg i Casa Didriksen. Takk og lov for det. Før den tid er det jo en del som skal gjøres. Og jeg kjenner at jeg er i ferd med å bli en smule stresset av alt snakk om jul rundt omkring på diverse blogger. Heldigvis så kommer jeg meg jo aldri bort fra Inndyr i og med at jeg er tilbake på jobb, for jeg har en misstanke om at en tur på kjøpesenter ville økt stresset betraktelig.



Noe av det som må på plass, er jo årets julekort... Jeg finner det serdeles koselig å få julekort. Masse bilder av unger som jeg står og klør meg i hodet og lurer på hvem er. Leter i teksten etter hint slik at jeg et sted i bakhodet skal finne hvem disse menneskene er. Fyller på i "julepost" mappa som henger så fint der på veggen. Fant endelig en fantastisk flott på Europris i fjor til 39.90. Har lett i mange år etter en sånn som kan henge på veggen og ha alle julekortene i seg.



Så for å få noen julekort så har jeg jo funnet ut at vi må sende desto fler. Nileser gamle adressebøker for å finne folk jeg engang kjente som jeg kan presse på et bilde av mine barn utkledd i nissedrakt. Googler dem og finner deres nye adresser på gulesider, evt sender dem melding på facebook og spør (da får de også en tanke om at de må sende meg et julekort nemlig.)



Som dere skjønner så tar jo dette tid. Vanligvis blir nissebildene tatt i oktober. Så er det en nitidig leting på alskens nettfotobutikker om hvor man kan lage det beste julekortet, til størst mulig pris! I fjor fant jeg et der jeg klarte å presse inn hele seks forskjellige nissebilder av ungene, med og uten nissemaske... I tillegg ferdigskrevet tekst og greier. Riktig fornøyd var jeg. Så kom vi på at vi jo ikke hadde sendt ut takkekort fra bryllupet i mars.. Fikk laget det og og sendte ut doble forpakninger med nissebilder og brylluppsbilder i skjønn forening..... i romjula! For vi glemte jo å sende dem... KRISE! Er jo ikke rart at det ble lite julekort på oss i fjor.



Så på søndag var det dags for fotografering. Nye nisseluer kjøpt inn for anledningen. Verre var det jo at jeg ikke hadde tenkt på at jentene hadde vokst siden i fjor. Jeg trykket Isa inn i en kjole i størrelse 92. Stappet pølseskinn er vel den beste beskrivelsen. Etter en stund begynte hun å klage på numne fingre og pusteproblemer.. Eir kom seg, under milde trusler om julenisser som ser inn vinduene snart, inn i en kjole i størrelse 110. Det sier seg selv at året bilder er fra midjen og opp!

Fotograferingen er jo en historie for seg selv. Av 300 bilder er det jo fire som kan brukes. På resten er det en eller annen som stikker av, noen som gjesper, andre som nyser, nisselua detter ned, lua detter av, noen drar i lua...




Men med bildene vel i boks fant jeg ut at jeg skulle lage en sånn stilig kollasj som jeg har sett andre gjøre lekende lett. Lastet opp Picasa 3. Helsikes drittprogram!!!! Tydeligvis vil ikke Picasa 3 gjøre noe som helst før det har saumfart PC'en etter alle filer som bare kan minne om bildefiler. Er det nødvendig å fortelle at vi har noen? I to dager har det lett. Og jeg har forsøkt å lage kollasj like lenge. Hver gang jeg skulle lagre gikk alt i heng... Fint at jeg sitter i kjelleren sier jeg bare..



Men i dag så endelig Picasa lyset og jeg gir det en sjanse for når det først funka så ble det en riktig fin kollasje.



Men så kom neste problem. Det var jo ingen av de fine julekortene på internett som ville ha kollasjen min. Den ble delt og kuttet på midten, eller den fikk bare vist frem midten.

Så i år blir det ikke noe fancy julekort med stilig tema. For når jeg først har brukt to dager på å lage en kollasj så skal den pokker meg brukes! Så nå har jeg bestillt 50 kopier, med vanlige trykte bilder, med min flotte kollasj. Picasa slo til og lot meg skrive God jul fra oss på Inndyr på den. En lite hint må man jo gi til de som står og lurer på hvilke unger dette er...



Og til de som til nå ikke har forstått at de må sende meg et julekort så må de altså det! Adressen er: Oldervik, 8140 Inndyr.

Noen liker bloggen min!

Hei.

Føler meg litt overveldet, for den siste uka så har jeg ikke fått mindre enn tre (!) blogawards. For en liten fersking som meg så er jo dette ganske stort så jeg synes det er veldig, veldig morsomt.

En blogaward kan vel nesten sammenlignes med et kjedebrev (om enn mye mer positivt) Det handler om at bloggere sender en stafettpinne til hverandre der oppgaven går ut på å plukke ut nye blogger de liker som så får denne stafettpinnen.

Den første oppmerksomheten fikk jeg fra Petrus og Petrine. Jeg vil nesten si at jeg føler at denne bloggeren er blitt vennen min her inne i denne jungelen. Synes hun har en kjempefin blogg med både morsomme og seriøse innlegg om hverandre. Jeg blir glad av å lese noe hun skriver, tankefull og av og til litt trist av andre innlegg. Senest hadde hun et godt innlegg om lekser som jeg havnet i en lang diskusjon på Facebook over etter at jeg delte den der. Anbefaler alle å ta turen innom henne.

Awarden jeg fikk så slik ut:


Så har jeg fått en annen award fra to andre bloggere.

Først fikk jeg en fra Ellens oase. Jeg har ikke fulgt bloggen hennes så lenge, men hun har noen utrolig gode og reflekterte innlegg. Jeg synes det er moro å kommentere inne hos Ellen, for man får ofte svar. Blir ofte sittende å tenke litt etter at jeg har vært inne hos Ellen og det har man jo faktisk godt av.

Awarden ser slik ut:


1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden av
2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
3. Kopiere post-it lappen og sette den på bloggen.
Den skal sendes til kanskje en ny blogg, eller en blogg som ikke har utrolig mange følgere enda.

Den siste blogawarden (samme som fra Ellen) fikk jeg fra Min tåkelagte verden. Min tåkelagte verden skrives av Cecilie som er blind. Imponerende å skrive blogg som blind synes jeg. Hun har fine innlegg der man får en titt inn i en verden uten syn. Noe å tenke på for enhver av oss!

Så tusen, tusen takk til dere tre som synes jeg var verd å peke på i jungelen av blogger.

Så skal jeg jo sende dette videre. Jeg fant ut i min visdom at å sende videre til 15 nye ble litt i overkant, selv for en fersk og entusiastisk blogger som meg. Så jeg nøyer meg med fem.

1:  Husfrue

Helt fersk blogger som skriver hysterisk morsomme innlegg om hverdagen. Hun er på ingen måte redd for å plaske uti med begge ben og fortelle om det. En fryd å lese og venter i spenning på nye innlegg hver dag!

2: Livets små øyeblikk

Jeg liker bildene og jeg liker innleggene. Jeg liker stemningen der inne på bloggen!

3: Mitt herlige mammaliv

Ei vanlig dame, med et vanlig liv. Koselig stemning der også og hyggelige kommentarer tilbake når du skriver noe der.

4: Bustete tanker i et bustete hode

Også en hverdagsblogg om småbarnsliv og jobb og det hele. Trivelig og morsom å lese synes jeg.

5: Hjemme alene

Dette er et spark i rumpa til Anette. Jeg kjenner Anette og vet at i hennes hode er det masse fornuftige, masse morsomme, masse tankevekkende innlegg som bare venter på å bli skrevet. Noen er allerede ført i pennen, men altfor få. Så kom deg foran PC'en og blogg!

6: Toner av tanker

Denne bloggen har jeg bare lest i noen få dager, men den har allerede fått meg til å le og til å gråte. Sterke innlegg fra en vanskelig barndom ingen burde oppleve. Fantastiske humoristiske spark til siden og tankevekkende innlegg til oss som egentlig har det alt for bra. Jeg vet bloggen har fått denne awarden tidligere, men det får så være.


Ok, det ble seks, men det er så vanskelig å velge. Har så mange fler på lista, men det får bli en annen gang. Nå skal jeg legge meg å høre på vinden ta tak, for det blåser nok opp til i morgen når jeg har vakt.

tirsdag 13. november 2012

Skrivesperre...

Hei.

Beklager bloggtørke det siste døgnet, men for å si det mildt så var det litt hektisk på jobb i går. Var hjemme ca halv to og da var ikke blogging det som sto høyest på prioriteringslista..

I og med at det begynte å blåse i går kveld så var selvfølgelig jeg ute i båt. Nå hadde det ikke blåst så lenge, så det hadde ikke rukket å bli skikkelige bølger så det ble en riktig hyggelig tur der tema igjen var innom middagspølser... Begynner så smått å bli bekymret for kostholdet til min kjære skipper....
Men vinden i går er nok bare opptrappningen til jeg skal ha vakt neste gang. I følge den hyggelige helgelenderen som fortsatt gir meg stolen sin så er det meldt sørvest. Jeg aner fortsatt ikke hvorfor sørvest er verre enn nordvest, sørøst og andre himmelretninger, men sørvest blir alltid sagt med et trist tonefall så det er nok ille!
Jeg begynner å tro at jeg er blitt gannet og leter i bunn og grunn på gule sider etter en sjaman av et eller annet slag som kan fjerne denne forbindelsen mellom meg og dårlig vær og oppringninger fra AMK. Har tidligere tvilt på at det finnes noe som heter værguder, har tenkt at været rett og slett er en tilfeldig sammensetning av temperaturer og vinder og fjell og fjord, men man kan jo begynne å lure.



Men nå var det jo ikke meg og båt dette innlegget skulle handle om, dere begynner antagelig å gå litt lei av det temaet.

Jeg fikk en telefon på lørdag. Gildeskål har fått en egen avis.  Treffende nok så lyder den navnet "Å eg veit...." Avisa skal kompensere for at Avisa Nordland sjeldent eller aldri har stoff herfra. Evt så var det at det er hyggelig å ha en lokalavis som kommer ut en gang i måneden med stoff fra nærområdet og som samtidig kan være en infokanal. Første nummer var riktig hyggelig lesning og jeg ser frem til fortsettelsen.

Men denne telefonen da. En trivelig dame i redaksjonen, hadde rotet seg borti bloggen min og fått den ideen at jeg antakelig vill egne meg til å skrive noe for denne avisa. Ikke var hun særlig kravstor i sin forespørsel heller for jeg kunne få skrive om akkurat det jeg ville! Kun 300 ord. Dum som et brød som jeg er så ble jeg jo forferdelig smigret over alle godord hun lirte av seg og i berømmelsens rus svarte jeg ja.

Så da satt jeg her i kveld da. Med en tyngende deadline hengende over meg! Rett nok ikke før på torsdag, men tanken min var at dersom jeg fikk sendt det i dag så kunne de sende det tilbake og be meg skjerpe meg og så ville jeg fortsatt ha et døgn på meg.

Så jeg satt foran PC'en.... og satt foran PC'en. Leste noen blogger, leste noen flere blogger, kunne jo være at det var noe inspirasjon å hente. Kommenterte på noen blogger, leste litt lere blogger. Lærte et nytt ord på mammadamen nemlig prokrastinering. Det betyr å utsette det man egentlig skal gjøre. Fant ut at jeg er kjempegod på prokrastinering!

Skrivesperren var total. Hva i all verden skal man skrive om da. Det er jo noe HELT annet å sitte her og skrive blogg. Da flyr jo fingrene over tastaturet og jeg har skrevet en hel masse tøv på kun kort tid. Her kan man skrive så fritt og om det man vil, man ser jo ikke de som sitter og leser. I den avisa så er det jo alle ejg kjenner som skal lese.... Fant plutselig ut at det antakelig var 90% av de samme som leser bloggen og følte plutselig at jeg fikk skrivesperre for bloggen også. Værre og værre og en stor svart sky åpenbarte seg inne på rommet her. Fine bloggen min, var det slutt på alt..
Etter å ha dratt meg selv i ørene, holdt en liten tale for meg selv (du klarer det, du klarer det, du klarer det) fikk jeg i det minste åpnet Word.  Det hjalp.

Så fikk jeg motsatt problem plutselig. Godt hjulpet av Words ordteller så jeg jo plutselig at jeg hadde skrevet 310 ord. Da var jeg jo akkurat ferdig med innledningen som jeg faktisk syntes var riktig så fjong om jeg må si det selv. hadde googlet sitater og greier, er det ikke det man gjør når man er en seriøs skribent?
Etter å ha lest noen av mine gamle innlegg her på bloggen så ser jeg jo at jeg bruker veldig mange ord for å si veldig lite. Ingen god egenskap når man skal skrive for aviser antok jeg så jeg ringte den hyggelige damen. Litt sent på kvelden, men bedre med tilgivelse enn tillatelse.

Fikk lov å utvide med noen ord så jeg pustet med magen, skrev så kort jeg kunne og endte på 538... Med et innhold jeg nok tror jeg skal overleve å se på trykk. Skyndte meg å sende dokumentet og kom på etterpå at gjennomlesning med tanke på skrivefeil, grammatikk og litt sånn småtteri kanskje ville vært en ide. Men spist er spist...

Så vi får se da, kanskje er det starten på en storslått karriære som leserinnleggskriver i avisa. Noe sier meg at det aldri i verden blir å skje....  Og så skrev jeg dette og fant ut at skrivesperre på bloggen, det har jeg ikke...

søndag 11. november 2012

Farsdag.

Hei.

I dag var det farsdag. Da vi har spist kaker i en uke her i huset ble det ingen spesiell fasrdagskake, men hjemmelagde farsdagskort og gave til pappaen som på tradisjonelt vis ble vekket av hoppende unger i senga. Morfar ble også feiret med hjemmelagde malerier og kort og på bordet ligger kort til bestefar som han skal få så fort vi ser ham...

Jeg er jo så heldig at jeg har et unikum av en mann som far til mine barn. Enkelte skarpe tunger har sagt til meg at de synes jeg behandler ham stygt her på bloggen. At jeg ikke gir ham den kred og ære som han burde få. Nå vet jeg at Henning tåler såpass som det jeg har skrevet her så jeg tar det for å være ærlig ikke så tungt. Men æres den som æres bør, så kjære, hadde du ikke vært så fantastisk som du er så hadde jeg ikke giddet å være sammen med deg! Du varmer nesa mi når den er kald, du får bredbåndet til å virke når jeg river meg i håret og du får hverdagen til å gå opp. Du har de siste månedene latt meg sitte i kjelleren og blogge uten å bli sur og du spiser stort sett all maten jeg lager uten å fortrekke en mine, ja stort sett kommer du med rosende godord! Du er ingen lysende lysfontene som sprudler med stjernedryss og glitter (jeg bare måtte...), men for meg, jentene og Yme er du perfekt og akkurat den vi vil ha! Så god farsdag kjære.


Så har vi morfar. Morfar lar seg binde fast og være tyv i mange timer. Han lar seg også begrave under et berg av tepper og ligger der helt urørlig selv om ungene er over alle hauger og har glemt at de har begravd morfar. Morfar er en veldig bra pasient når man leker doktor og ikke minst, morfar kjører bil i Tusenfryd. Er noe usikker på om morfar fikk det med seg i dag, men det planlegges altså femdagerstur til Lalandia i sommerferien nesteår. Med lekeland, badeland og legoland. En morfar som blir med på det frivillig bør jo få et bilde her på bloggen..


Bestefar! Bestefar er en kløpper på lese Teskjekjerringa på kvelden når man overnatter og han står opp klokka sju når Isa er klar for ny dag med frokost og Disney Junior! Bestefar kan masse om fisking og kan ta med unger ut i sjark. Bestefar kan også fortelle om hvordan man parterer en sau! Alle bør ha en bestefar!


Så riktig god farsdag alle fedre! Og bestefedre!