fredag 31. mai 2013

Fin konkurranse på bloggen til Guttelus.

Hei.

Å handle på nett er noe jeg ikke helt har dreisen på. Jeg liker å gå i butikken. Ha tingen jeg skal kjøpe foran meg, tenke frem og tilbake, ta litt, snu litt og så videre og så videre. Klær liker jeg å prøve..

Men noen ganger er det riktig hyggelig å handle på nett. Det gjelder for eksempel når jeg handler på nettbutikken Guttelus. Etter to jenter var det jo en befrielse å kunne handle noe lyseblått og mørkeblått og en smule røffere enn alt rosa og sukkersøtt som jeg de siste fem år hadde vilt øynene på. Men innså jo fort at utvalget til gutter er en smule, feil VELDIG, mye mindre enn til jenter.

Å handle på guttelus er trivelig. Man får en pakke i posten med klær fint innpakket i silkepapir og et lite personlig, handskrevet kort der de forteller hvor hyggelig det er at du har handlet hos dem! Jeg liker sånt, føler meg verdsatt som kunde da. Henning sier jeg er lettlurt, men det får han jo bare synes, jeg syns det er koselig at de har tatt den tiden det tar å pakke inn i det silkepapiret og skrive det kortet, så det håper jeg de fortsetter med! Og i tillegg så ringer de deg om det er en størrelse eller en farge eller noe slikt som de ikke har. jeg bestilte en lekebil en gang. De har nemlig leker også. Kjempefine treleker. Da ringte de og spurte om det var greit at de byttet til en annen bil med en annen farge. Personlig og nært! Nesten som å gå i butikken!
Salg har de også av og til og det er jo ikke å forakte. Man kan følge dem på Facebook og dermed få tips om salg og andre ting.



Et sånt tips fikk jeg i dag på Facebook. Akkurat nå har de en konkurranse på bloggen sin. Der kan man vinne et gavekort på 700 kroner på et av merkene på bildet her. Selv satser jeg hardt på å vinne det gavekortet, helst fra WHEAT, men vil jo også anbefale at dere andre også tar sjansen. Det kan jo komme godt med nå når sommergarderoben skal justeres.

Så prøv lykken folkens!

Og ha en fin sommerdag. Jeg skal lage kjøkkenhage :)

onsdag 29. mai 2013

Dopapir!

Hei.

Nå har jeg etter flere kvelders intenst arbeid der jeg har sittet i singlet og nytt sol, sommer og godvær fått lest mine to Foreldre og barn. I går hadde jeg til og med vakt, men det gikk fint, ingen blir syke i godvær, slik er det bare.


Og jeg leste en artikkel der det var beskrevet at man bør samkjøre seg litt om man skal på ferie sammen. Hvilke leggerutiner er det som skal følges, hvor mange is er ok i løpet av dagen, det ER lov å finne på noe hver for seg og så videre og så videre og så videre... men ikke et ord om det viktigste. Det aller viktigste for en vellykket ferie sammen. Nemlig dopapir!

For det første så må man avtale hvem som har ansvar for å ta med dopapir. Der kommer man i to fulllastede biler frem til sommerhuset i Danmark. Begge fedre nektet plent og stoppe den siste halvannen timen for nå var alle drittlei reise og ville bare komme frem. Alt fra fire til sju tissetrengte barn hopper ut av bilene, og antakelig fire tissetrengte voksne.. Pappaene stiller seg jo opp bak et hushjørne, de to småguttene like så, det vil si mer opp langs en vegg.. Da gjenstår 4 til sju tissetrengte jenter/damer og minst to av dem også bæsjetrengt. Den halve dorullen som hørte med huset holder jo knapt til de to første. Og alle trodde at NOEN hadde tatt med dopapir. DÅRLIG stemning! Våtservietter finnes jo, men det kan man jo ikke kaste i do. Det gjør man jo allikevel for hvem vil ha bæsj i søpla og så går doen tett. ENDA DÅRLIGERE stemning...

Når dopapiret vel er i hus kan du være helt sikker på at de kjøpte feil type. De kjøpte helt sikkert sånn der silkemykt, loende Lambi. Hvordan noen kan tørke seg bak, ja unnskyld beskrivende bilder her, med noe som loer og går i oppløsning slik som Lambi er jo en gåte. For det første så er det en myte at det tåler så mye vann. Det tåler ikke væske i det hele tatt, setter et tørk sitter du jo meg fingeren gjennom dopapiret og tørker deg med fingrene. Rumpa, være seg fireåringens eller ens egen blir jo full av små biter sammenrullet dopapir, det klør, det lager sår og i det hele tatt. Og lugger noe så inn i hampen når det ruller seg sammen med hår...  Nå har Lambi rett nok skrevet søte kjærlighetserklæringer og bibelvers på rullen slik at du har noe å lese når du sitter der, men det veier ikke opp mot totalt håpløs anvendelighet.

Dersom det var du selv som sto for innkjøpet og kjøpte papir som man faktisk kan tørke seg med må du høre på klager uavbrutt som går i retning av at det jo "ikke går an å tørke seg med sandpapir", "jeg blir helt sår i rumpa" og "det er så HARDT". Helt absurd hvor ømfintlige folk er bak altså! Må da være å foretrekke å bli ren??

Så er det kampen om hvilken vei dorullen skal henge. Skal flippen være frem eller bak. Alle snur den etter eget ønske så tilslutt banner du uansett hvilken vei den henger og husker ikke hva du selv foretrekker. For ordens skyld, den skal altså være frem slik at man får revet av papiret mot kanten på dorullholderen på et ordentlig vis...


Bak

Frem
Dersom man bor på en hytte med utedo, eller bruker en såkalt portapott (noe slik) eller en separett (noe slikt) er det også en evig diskusjon om mengde dopapir. Det sier seg selv at man jo tørker seg til man er ren. Om man nå tisset bittelitt så utgjør det jo ikke store mengder, men har man altså bommelommet så er det jo svært varierende grad mengde dopapir som trengs etterpå. Haugen med dopapir når snart utedohullet og diskusjonen begynner om hvem det er som bruker så jæ..... mye dopapir og de kan tømme doen selv. I en portapott er jo hele doen full på to dager og det er bare en klump med væske og dopapir som NOEN, altså den som bruker så jæ.... mye dopapir som må tømme denne. Og slik går no dagan...

Så glem ikke folkens å avklar deres ulike dopapirvaner i god tid før ferien slik at dere kan avlyse hele greia!

tirsdag 28. mai 2013

Så var det påan igjen... Med dieselfylling på bilen..

Hei.

I dag var jeg på biltur alene igjen gitt. På et møte i Bodø, som selvfølgelig var ferdig halv fire.

Halv fire betyr forferdelig mange biler på veien. Jeg er så glad, så glad for at jeg bor på landet! Hvordan folk kan bo i en by og beholde livsmotet er meg en gåte. I allefall dersom du skal kjøre bil på daglig basis..

Henning ringte. Han drev og sådde en plen hjemme. Jeg har drevet og snakket om den kjøkkenhagen jeg har så lyst på... Så når han sa: "kan du ikke bare stikke innom JULA og kjøpe sånne pallekasser da?" så var det mange tanker som raste gjennom hodet mitt...

1: Det er jo tross alt jeg som ønsker meg den kjøkkenhagen.
2:Lyskrysset ved JULA virket ikke på vei inn i byen. Det betyr ut og inn av vei uten hjelp av lyskryss..
3: Det er jo jækla masse jobb med en sånn kjøkkenhage, kanskje jeg rett og slett driter i hele greia..

Da jeg la frem det meget problematiske punkt 2 for Henning var det kun rå latter i andre enden. Jeg la på.

Første hindring var å komme seg ut på veien ut mot hovedveien. Det bor tydeligvis ca 90 % av Bodøs befolkning i enden av den veien, for den var ørlite vanskelig å komme se ut på ti over halv fire. Jeg har vært der før. Da svingte jeg til høyre og havnet langt, langt vekk før jeg fikk snudd. Jeg hadde derfor stålsatt meg for å komme meg over og svinge til venstre i dag.

Første tegn på at jeg kanskje brukte litt lang tid i det krysset var når bilen bak meg dro til høyre etter å ha blinket til venstre leeeenge. Men det var jo ingen luke der!! Bilene kom jo fra enten den ene kanten eller den andre kanten. Man kan da ikke kjøre over dem heller!! Når det endelig kom en luke så kom bilen bak meg opp på høyresiden av meg og kjørte forbi meg over veien og til venstre.. Stakkars meg ble nesten påkjørt, men kom meg over...

Noen hadde hørt mine bønner og lyskrysset ved JULA fungerte når jeg kom dit.

Pallekassene ble kjøpt og betalt og jeg ble henvist til lasterampen.. Og da var de jo for store for bagasjerommet! Vurderte sterkt å drite i hele kjøkkenhagen på nytt, men fikk da demontert bilstoler, lagt ned et baksete og fikk inn de der kassene..

Da jeg satte meg i bilen, svært stolt av meg selv om jeg må si det, gjorde jeg samme tabbe som for et par måneder siden.. Jeg så på bensinmåleren. Pokker, pokker og pokker også. Hva er det for noe at de bilene skal være nesten tomme for diesel når jeg er alene i byen?

Det ligger en Shell-stasjon like ved JULA. Ingen ut og inn på forkjørsvei altså. Jeg må legge til her at når jeg skulle ha kjøretimen "inn og ut av forkjørsvei" led jeg av alvorlig kjærlighetssorg. Kjørelæreren, snille mannen, hadde øye for sånt og vi drev derfor å kjørte rundt på en gammel skogsvei slik at jeg fikk pratet om elendigheten. Det hjalp på kjærlighetssorgen, men jeg er elendig på det er med inn og ut av forkjørsvei....

Vel fremme på Shell parkerte jeg med rett side mot pumpa, i rett avstand fra pumpa og jeg fant til og med den knappen som man må åpne bensinlokket med. Uten å ringe Henning. Jeg vurderte det nemlig slik at han drev med enda mere krevende øvelser enn jeg. Han hentet nemlig ungene i barnehagen. Nå synes ikke jeg at det er spesielt vanskelig, men han vil sikkert si det samme om å fylle diesel..




Men så var det det der med meg og Diesel. Hvorfor skal det være så vannvittig fancy?? Diesel extra, V-Power Nitro. Hva er vanlig Diesel? Jeg gikk en runde til samtlige 5 andre pumper for å se om noen hadde vanlig diesel, men samme elendighet over alt! Nitro var jeg rimelig sikker på at jeg ikke skulle ha, men hva var det ekstra i Diesel extra??
Til slutt så jeg ingen annen råd enn å gå inn  spørre om hvor jeg fant vanlig Diesel??

"Det er den extra det!" sa dama bak disken. "Men du kan godt blande litt med Nitro! Da får du en fin renseeffekt!"

Tullet hun? Var hun ironisk? Syntes hun spørsmålet var så dumt at hun svarte med samme mynt? Tydeligvis ikke. Extra er vanlig og Nitro gir en fin renseeffekt.

Jeg valgte å stå over renseeffekten og fyllte godt over førti liter vanlig extra.


Siden jeg fyllte over 25 liter var jeg faktisk berettiget en gratis kaffe og en bolle sto det på denne lille lappen. Da jeg ikke liker kaffe og boller inneholder litt for mange slemme karbohydrater vurderte jeg å gå å spørre om jeg kunne få bytte det inn i en Pepsi Max. Men jeg lot være..

Kom meg ut på hovedveien og snart la jeg byen og all dens elendighet bak meg. Fikk hentet vaktradio og vakttelefon og har nytt vær og vakt fra verandaen der vi har hatt strålende utsikt til Eir som ligger i lavvo med klassen på jordet nedenfor. Så livet er ikke så aller verst alikevel. Og i morgen skal jeg lage en aldri så liten kjøkkenhage med mine pallekasser....


lørdag 25. mai 2013

Hverdagslykke.

Hei.

Mannen har dratt til Lofoten! Ikke for å fiske da det er helt utenfor sesong for skrei nå (ikke at han gjør det når det er sesong for skrei heller) men for å hjelpe svigerfar med litt forefallende på sommerhuset. Så jeg er alene med ungene denne helga.

Før dere sender varme tanker og greier til stakkars meg som skal klare meg alene med hus og tre barn må jeg skynde meg å innrømme at jeg egentlig ikke har sett Eir siden i går morges. Hun overnattet hos en venninne i natt. og etter et kort pitstop i bilen overnatter hun nå hos bestemor sammen med Isa. Der får de pannekakene de har drømt om siden torsdag og jeg regner med at Monopolspillet får kjørt seg. Skal hente dem en eller annen gang i morgen så jeg er ikke overbelastet på noe vis.

Men i går ettermiddag var det altså meg, Isa og Yme her. Og inspirert av et innlegg hos Mammadamen, der hun viser frem lykkelige hverdagsøyeblikk, lot jeg meg fasinere av hva som skaper lykke hos en henholdsvis en ett år gammel gutt, fire år gammel jente og en 37 år gammel mamma...

Yme liker hjul. Dersom det bare er et hjul festet til tingen er det en bra ting! Vi snakker virkelig om alt fra handlevogner til barbievogn med hest. I går fant han frem Duplotoget sitt. Snakker om. Her er det jo hjul på hjul på hjul!! Og man kan samtidig si "tut-tut". På toppen av det hele kan det fullstendig demonteres og det tar mamma bare to minutter å bygge det sammen igjen. Uendelig lykke ca 27 ganger!!


På kjøkkenet satt Isa og tegnet. Plutselig hører jeg at hun lykkelig utbryter "ÅÅÅÅÅ der e du jo!! Eg ha savna deg!!" Lurte litt på om vi har fått en fantasivenn i hus. En som tydeligvis har vært borte uten at vi visste det. Men det var betydelig enklere. Hun fant igjen den hudfargede fargeblyanten (liten rettelse, jeg har kjøpt en ny hudfarget tegneblyant da det har vært et jæv.... mas etter en hudfarget fargeblyant. Jeg er sikker på at vi har dusinet fullt, men de har gjemt seg. Gjerne i Eir sitt penal der de ikke kan lånes for noen pris.. Men nå var det lykke vi skulle snakke om her..). Og da ble jo tegningen av Barbie som hun holdt på med "HELT, HELT PÆRFÆKT!!"


Jeg på min side er heller ikke spesielt avansert i min hverdagslykke. På nattbordet mitt har det nå i en måned ligget et ulest Foreldre og barn. Å holde et ulest blad i hendene er bare så ufattelig deilig. Det er så det strømmer sitringer og bedre ting gjennom kroppen. Innså i går at jeg nok var vel opptimist da jeg la det på nattbordet, for hvem orker vel lese når man først kommer seg i seng. I går kom det ytterligere et i postkassa, så nå har jeg TO uleste Foreldre og barn som jeg skal kose meg med. Egentlig i kveld, men plutselig ble klokka så mange så jeg tror jeg sparer dem til i morgen kveld. Så om dere ikke ser noe mer innlegg her i helga så er det fordi jeg sitter der i sofakroken, under et pledd, med tekoppen og koser meg med hverdagslykke. Evt tar jeg meg en dusj. For større hverdagslykke enn det finnes ikke for en mamma!!


fredag 24. mai 2013

Man blir litt sippete av å være mamma...

Hei.

Det var endel ting folk glemte å informere meg om når jeg skulle bli mamma. For det første at jeg aldri noensinne fikk gå på do alene igjen. Det neste at jeg i år fremover bare kan glemme å få spise en varm middag sammen med andre folk og for det tredje at man blir så himla sippete av å være mamma..

Som når man sitter og spiser den kalde middagen sin sammen med mannen og skal fortelle om dagens henting i barnehagen. En strålende lykkelig Yme som kom imot meg, heldekket av en herlig blanding av snørr, solkrem og sand. Bråsnudde og sprang det han kunne tilbake til sandkassa der han ved hjelp av en spade og imponerende teknikk rakk å dekke seg selv og tre andre fullstendig med mere sand før jeg tok han under armen og forsøkte å riste av det verste før jeg satte ham sprellende og hylende i bilstolen.
Under fortellingen begynner jo tankene å vandre. Hva blir det av min lille edelsten når han en gang vokser av seg snørret og sanden? Blir han en hardbarket forbryter som må tilbringe år bak lås og slå? Blir han snekker? Blir han kanskje en verdenskjent astronaut? Det siste er ikke bedre enn det første da han da må flytte til USA og tilbringe år på en romstasjon ute i verdensrommet. Mens jeg ser meg selv som 60-åring, med blikket vendt mot stjernene, ensom på verandaen mens Henning fortsatt snekrer platt bak huset her fordi Yme ikke ble snekker begynner jo tårene å renne, da dette jo er helt grusomt!!



Eller når man leser Karstein og Petra. Karstein overnatter hos Petra. Så langt alt vel. Så står de opp sju på søndagsmorgen, for Karstein skal få hilse på Petras pappa. Men Petras pappa er jo død! Så Karstein og Petra og Petras mamma går til kirkegården, der mammaen blir stående ved porten, for dette er Karstein og Petras stund! Så presenterer Petra Karstein for pappa. Og pappa får vite at de er bestevenner... Her må jo jeg alltid på do (sier jeg til Isa). Så må jeg snørre og snyte og tørke en tåre for det er så trist så trist før jeg går inn og leser resten..



Og Lillesøster. Lillesøster og Mimmi. Lillesøster og mamma skal på kirkegården med blomster. Blå perleblomster. For Mimmi, som bare skulle en liten tur på sykehuset døde jo der. Og de hadde begravelse og alle gråt. Og nå ligger Mimmi under bakken og kommer aldri opp og Lillesøster lurer på når mamma skal dø. Og jeg snufser og snyter og blir plutselig forferdelig forkjølet der vi sitter og leser...



Men det verste. Det aller aller verste. Det er når jeg har glemt meg og satt på "Våre beste barnesanger vol.3" i bilen. Så kommer man et stykke uti der og så kommer det gjennom høytaleren:

Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.


Det er jo for sent å skippe for ungene i baksetet er jo allerede begynt å synge. Jeg stålsetter meg, ser stivt ut sidevinduet og ser for all del ikke Hennings vei. Håper i det lengste at det skal gå bedre denne gangen her..

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.


Ser jo altså den lubne handa foran meg og smilet på den pjokken som så inderlig fornøyd fikk opp hele blomsten og allerede nå må jeg blunke panisk..

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: “Se på meg, hva jeg har funnet her!”
Men barna bare lo og sa : “Så pjuskete den er!”


Altså, de ungene skulle jeg gjerne møtt. Og gitt dem skikkelig inn!! For sånn sier man ikke. Hva er det slags foreldre som oppdrar sånne ufordragelige unger da?? De må jo se hvor lei seg han pjokken blir?? Og jeg skal aldri fjerne en løvetann fra plena mer for hvorfor skal ikke den være like fin og velkommen som en teit blåveis?? Bare fordi blåveisen kanskje er litt mer skjelden og ikke så frempå. Man trenger vel ikke erte løvetannen av den grunn?? Og nå er det veldig vanskelig å blunke fort nok altså. Vanligvis stiller jeg lufta i bilen slik at den blåser rett på meg slik at jeg har en plausibel forklaring til tårene som snart kommer til å sprute..

“Å nei, så menn,” sa pjokken, “jeg skal ta den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.”
“Det si’r hun for å trøste deg,” sa de som stod omkring.
“For du er bare fire år og skjønner ingenting.”


Pokker til unger! Skulle ha hatt en prat, ikke bare med dem, men med foreldrene. Slemme, slemme, slemme de.. Man skjønner masse når man er fire år! I allefall kan man bli veldig, veldig lei seg! Første tåre triller jo ustoppelig nå..

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset littegrann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra sent og tungt, og plutselig sa mor:
“Å gid så fin en blomst du har – og nei hvor du er stor!”


Hvor vidt en fireåring stabber er litt uvesentlig men den stakkars pjokken, med helt knust selvbilde. Kommer han seg over dette senere i livet, er han en av dem som havner rett ut i elendigheten nå? Så er det jo heldigvis en mamma der. En perfekt mamma som sier akkurat det rette! Jeg vil jo så veldig gjerne være akkurat en sånn mamma. Som kan plukke opp en bustet løvetann og et knust pjokkhjerte og få det til å bli helt og lykkelig igjen.. Nå er det egentlig kun å stikke hodet ut vinduet som kan redde situasjonen angående tårer og snørr, men det ser jo litt merkelig ut for Henning det da.. Som forøvrig antakelig lurer på hvorfor i all verden jeg sitter der og snufser.. Et spørrende blikk får et "det er jo så TRIST!!!" tilbake.

“Du si’r det bare for å trøste, du,” sa pjokken likegla.
“Å langtifra” sa mor og lo. “Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.”


"Dæ va ein fin sang! Kain vi spæll dein ein gang tel??" Isas røst fra baksetet avstedekommer et unisont svar fra fremsetene...

"NEI!"

Sikker på egen maskulinitet!

 
Hei.
 
Det er nok ingen enkel sak å være lillebror. Særlig ikke når huset er fullt av dukker, dukkevogner og rosa dill.
 
Yme har en kopp han elsker. Den er rosa, har umiskjennelige disneyprinsesser og et fantastisk sugerør som snirkler seg opp og ned gjennom lokket. Den er jo strengt tatt Isa's, men detaljer, detaljer..
 
Han prøver jo så godt han kan da stakkar å la maskuliniteten skinne gjennom. Angriper ethvert ratt og ethvert hjul som ser å få tak i. Kjører rundt og har til nesten det perfekte klart å lage lyder som etterligner biler i fart.
 
I dag var lykken stor da han ervervet en gedigen traktor som en meget snill legesekretær donerte bort. Han lærte seg til og med å si "MIN!!" i løpet av de to minuttene Eir forsøkte å låne den.
 
 


Men så raknet det helt og fullstendig for min kjære lille sønn. Skylder på sola, vi hadde sikkert tretti grader og mer enn det på verandaen. Eneste trøsten er at han i det minste snur seg etter bilen her på slutten av videoen..

 
 
 
For dere som helt sikkert ikke får sett videoen fordi dere har nettbrett eller telefon: her er linken til YouTube  http://youtu.be/W7JhXipIw24
 
Og igjen, om noen vet hva jeg skal gjøre for å få video synlig på telefon og nettbrett tar jeg imot råd med stor takk!!
 

søndag 19. mai 2013

Sommerdager..

Hei.


Sommeren angrep oss med full tyngde på lørdag. 30 grader er nesten i overkant av hva en nordlending kan tåle.. Det endelige bevis på sommer var da jeg hørte hylet: "Æ blør, æ bløøøøøøør" Lett å forveksle med "Æ dør, æ døøøøøøør" og den siste versjonen var nok mer riktig gjengivelse av følelsesspektret som raste rundt i fireåringen. Sjeldent har mer alvorlig skade vært observert på disse breddegrader og det var minutter der vi, det vil si hun, var i tvil om livet sto til å redde.. Da albuen sto for tur i dag var det en smule mer tapperhet og spore, en smule mer stolthet i fremvisningen, men fortsatt samme styrke i vrælene. Sommer!!



Vi har vært så heldige av vi har vært på navnefest i dag. Etter å ha prøvd 8 kjoler, den ene mer katastrofal enn den andre ble det bunad i 30+ allikevel. (vurderte å dokumentere for å lage et "hvordan kjoler IKKE er ment å se ut-innlegg", men ville ikke utsette dere for det.. Hvit tettsittende figursydd kjole med et gjennomsiktig parti på midten... DJIIIIIZZZZ sier jeg bare. Eir var helfrels, fineste hun hadde sett.. La meg poengtere at hun valgte den ut.. ) Jeg overlevde dagen i bunad.. Mye på grunn av kaker som denne...


Som Isa sto og ventet på å få åpne i hele fulle 20 minutter. UTEN å pirke borti kremen.. Så mye i allefall...


Om det var varmen, de idylliske omgivelsene på Rackstad eller rett og slett sommerlykke vet jeg ikke, men ungene var så idylliske og kjærlige med hverandre at det var rent skummelt. En riktig, riktig fin navnefest var det, med eksemplarisk "dåpsbarn", passe rørte foreldre, fin tale og trivelige folk.





I morgen skal vi hjemover. Vi tenkte først at vi skulle stoppe i Trondheim, men siden turen ned gikk så bra kjører vi likegodt hjem til Kvina. Mormor holder ikke ut lengre, hun har ikke sett ungene på tre hele uker. Så 115 mil gjennom Sverige går sikkert som en lek.. Isa er frisk igjen så vi er optimister. At Yme den siste uka har rekord på å sitte i ro i ca 4,5 minutter lar vi være å tenke på. Han sprang rundt her til ti så regner med at han er så trøtt i morgen tidlig at han sover hele veien. Hva, overtrøtte unger sover ikke? Aldri hørt om, ikke si sånt da.. Og om turen ikke blir så idyllisk som vi håper så kan den sikkert gi grunnlag for et blogginnlegg..



lørdag 18. mai 2013

Yme`s 17.Mai

Hallais!!

Jeg må si jeg har vært litt skeptisk til 17mai. I fjor kledde mamma nemlig på meg kjole og tvang meg til å vaske håret i kirka. For å si det sånn så hadde jeg ikke så veldig lyst på reprise av det...

Men gjett om det ble bedre i år da dere!! Slapp heldigvis den kjolen. Fikk brokadevest og sløyfe. Var bare så utrolig stilig!!

Først så lærte vi naboene til superfadderne hvordan man skal feire 17.mai. Eir, Isa og jeg trampet rundt på platten og ropte hurra!!


Så kjørte vi til Norge. Til ei gammel dame som het Oldemor. Hun var riktig koselig skal jeg si dere. Hun hadde kjeks! Som hun gav til meg. Måtte jo bare smile og sitte i fanget da.


Så skulle vi gå i et tog. Det toget lot vente på seg for å si det sånn. Var SÅÅÅÅ kjedelig å vente. Heldigvis så var det noe småstein og sånn det gikk av å fordrive tiden med til det toget kom. Selve toget var egentlig ikke noe særlig det heller. Pappa skulle absolutt putte meg opp i den vogna. Det ville jo ikke jeg, så jeg gikk ut av toget jeg. Fant heldigvis Oldemor, hun hadde jo MYE stiligere vogn, så jeg kjørte litt med den i stedet.



Eir gikk i tog. Hun fikk være med mammas søskenbarn som går i første. Fikk til og med bære sånn plakat. Litt urettferdig det da, men som sagt, gadd ikke helt å være med i det toget jeg. Men fin musikk da, når endelig toget stoppa og man kunne se på.



Så var det tale. Hjelpes meg så forferdelig kjedelig. Holdt på å gi opp hele 17mai. Lurte veldig på når den isen og brusen og pølsa alle snakket om skulle komme. Åt noen kongler i ren desperasjon der jeg satt og venta på at hun dama skulle prate ferdig..


Men så tok det seg opp! Han mannen var mye flinkere til å tale enn hun dama, for han sa: "NÅ ER DET GRATIS IS OG BRUS TIL ALLE BARNA" Heldigvis fikk pappa det med seg så jeg, han og Isa kom først i køen. Jeg fikk egen is! Og kake! Faktisk også resten av Eir sin kake.



Så var det leker. Isa drev og slo en spiker i en planke. Tenkte litt på å prøve det jeg også, men så så jeg ballbingen. Den var gjort om til traktorbane. Så Isa fikk bare spikre, hun vant foressten noen såpebobler..


Dro med meg mamma til ballbingen. Der var det jo sykler og traktorer. Mamma er så rar. Hun gikk bort til denne her..


Men jeg mener, HALLO??? Denne her sto jo rett ved siden av..


Fjollete regler på den traktorbanen. En runde og så måtte man bytte. EN runde. Hva er det da? Akkurat fått rett tone på brrnrrnmrnrmr.. Mamma er jo livredd for å ikke følge sånne regler så jeg måtte hente pappa. Da hadde jo selvfølgelig noen andre tatt den grønne traktoren, men fikk kapret en grå. Heldigvis var det onkelen til mamma som var sjefen der. Han vet tydeligvis hva som skjer dersom du terger på deg en illsint nordlending på traktortur så pappa og jeg kjørte runde etter runde etter runde. Det var altså så gøy. Pappa har IKKE særlig respekt for illsinte nordlendinger på traktortur, så altfor tidlig måtte jeg forlate den banen...



Men fant Eir og Isa i sånn ballongkø, så jeg var ikke sur så veldig lenge..


Så dro vi hjem til oldemor og spiste kaker. Likte 17.mai bedre og bedre. Mamma prøvde å presse i meg ei pølse, men jeg mener, det var KAKER der. Burde ikke være nødvendig å stave det heller..



Så dro vi tilbake til Sverige. Og party on sier jeg! Sov jo i bilen hele turen. Den ble jo litt lengre enn nødvendig da siden pappa kom på at han hadde glemt finskoene sine hos oldemor og vi måtte snu og hente dem. Så når vi endelig kom til Charlottenberg var jeg klar som et egg. Pysjparty på glassverandaen til onkel Sune var bare så trivelig. Jeg sto for store deler av underholdningen om jeg må si det selv. De voksne var litt sløve. Men fikk nå dratt igang litt musikk.. Hoppet i noen møbler, klatret litt på bordet, gynga på den lekegynga og prøvde i det hele tatt å få opp tempoet hos resten av gjengen.


Så bestilte vi pizza og satt ute og spiste. Klokka ble bare mer og mer og mamma og pappa hadde helt glemt at jeg egentlig skulle legge meg. Hva gir du meg? Fikk ned 2 hele pizzastykker, må si det smakte riktig bra også. Svensk pizza med bernaise, fins det bedre kveldsmat? Har fått dreisen på å rope "meir!!" mellom hver tygge slik at mamma sitter klar med neste..


Når mamma begynte å snakke om legging sprang jeg, Eir og Isa rundt på plenen i ring og hylte alt vi orket. PARTY!!!!!! Den eventyrjuicen må jeg bare få tatt med hjem til norge..



Så om dere kjører forbi Charlottenberg og hører noen ville ul så er det antakelig meg, for det er fortsatt 17. Mai i ca tre minutter....

Gratulerer med dagen folkens, håper dere koste dere dere og..

onsdag 15. mai 2013

Vi er på ferie!! Yme opplever nye ting..

Hallais!!

Vi er på ferie!! Først kjørte vi i evigheter. Flere dager faktisk. Heldigvis har pappa gitt meg en sånn skjerm som Eir og Isa har, men det er grenser for hvor mye Barbie man kan tåle uten å bli grinete. Heldigvis tvang mamma gjennom Rorry en racerbil, men da var jeg så utslitt av å klage på Barbie at jeg sovnet. Litt vanskelig å sove foressten for Isa maste så fælt, så jeg hjalp henne litt med den hylingen. Greit nok tidsfordriv det. Og så morsomt da.. For hver gang jeg klep henne hylte hun høyere...

Nå er vi hos noen som mamma og pappa kaller for superfadderne. De er faddere til både meg og Isa og Eir. Slik at det ikke skulle bli urettferdig. Har hørt mye om dem, så var jo litt spent da. De har fått baby også og de skal vist ha en fest på søndag. Sånn at mamma og pappa også kan få være superfaddere. Hva det gjør meg er jeg ikke sikker på. Kul unge forresten. Er ikke akkurat veldig glad i å få fingeren min i øyet, hyler som bare det, men når jeg tar det litt forsiktig så smiles det. Og hun synes jeg er SÅÅÅÅ tøff for når jeg står bak henne så bare snur hun seg etter meg selv om mammaene prøver å gi henne mat!!

Men de superfadderne er jeg litt usikker på altså. De virker litt gale. Eller svenske. Stakkars hun jenta! Hun får bare sånne sunne ting å spise. Grønnsaker og fisk og sånn. Er jo godt det da, men i går spiste vi andre taco og hun fikk bare potet... Prøvde å hive litt kjøttdeig bort til henne, eller på henne, men de oppdaget meg.

I tillegg så setter de henne i bur!! Jeg tuller ikke altså, helt sant, et bur!! Midt på kjøkkengulvet. Hun stakkar vet jo ikke bedre, så hun sitter jo der og smiler. Men jeg har begynt å lære henne at man må komme seg UT!!!! Sto på utsiden og dro i sprinklene for å hjelpe henne, men mamma missforsto og puttet meg også oppi der. Inni buret altså. Hallo?? Sette ungen sin i bur. Sette meg i bur?? Trodde hun var blitt helt svensk, men fikk sagt fra så hun tok meg ut igjen ganske fort. Etter det holdt jeg meg litt på avstand fra det buret altså..


Ellers er det jo litt kult her da. De har piano. Ene superfaddern mente jeg var et naturtalent. Og det er jeg helt klart. Klarte nesten å slå en av de pinnene løs. Kjempefin lyd ble det også. Men så løftet mamma meg ned. Fikk sagt hva jeg mente om det altså..




Ble jo litt lite plass i huset når jeg måtte styre unna det buret og ikke fikk lov å slå så mye jeg ville på pianoet så vi dro ut en tur. Til Arvika. For et sted! Fantastisk! Den stiligste lekeplassen i hele verden!! De hadde kjempestore husker!! Og mindre husker!! Og Eir og Isa balanserte og syntes det var SÅ vanskelig, men jeg syntes det var lett som en plett. Forstår ikke hva som var så vanskelig, den stokken var jo kjempetjukk! Og så var det et slags hjul man kunne sitte på mens pappa snurret oss rundt og rundt og rundt. Tryna skikkelig når jeg datt av, men hvem bryr seg! Og styreratt der man lekte at man kjørte båt! Og sklier! Nevnte jeg at de hadde husker?? Det var masse husker!! Fantastiske husker!! Og etterpå spiste vi is og en kjempebaguett til lunch!






Når vi kom tilbake til superfadderne satt jeg litt i det buret og passa på hun jenta, og så spiste jeg fiskesuppe med grønnsaker til middag slik at hun ikke skulle føle seg så utenfor. Hvem sier at jeg ikke kan tilpasse meg??