onsdag 23. oktober 2013

Pokker også! Jeg skulle bodd i Oslo!

Hei.

I dag skjedde det jeg aldri noensinne trodde skulle skje i mitt liv. Jeg tenkte tanken: jeg skulle virkelig ønske at jeg bodde i Oslo.

De som kjenner meg godt forstår hvilken rystende og sjelsettende opplevelse dette var for meg, men det skjedde altså.

Jeg har jo engasjert meg litt i debatten som går rundt reservasjonsrett. Den siste uka derimot har det vært stille fra min kant, men jeg har lest og lest diverse innlegg imot reservasjonsretten. Og jeg blir så irritert. Og så sint. Og litt lei meg. For det er så mye jeg har lyst å si. Så mye jeg finner som er galt i disse innleggene. Og jeg tenker at det blir litt oppgulp fra min side med enda en kronikk liksom.

Men altså, med fare for å kjede lesere som kommer inn her for å lese om Ymes første møte med snøen i år, det er en del ting som brenner i fingertuppene.

"Motparten" snakker om henvisningsnekt og reservasjonsrett. I vedtaket fra legeforeningen står reservasjonsmulighet og i det ligger nettopp en sikring av alle disse 16 årige ensomme jenter som bor i en utkantkommune med bare en lege. Disse skal sikres og der kan man ikke ha en reservasjonslege. Man skal ikke nekte noen noe som helst, men gir dem, uten unødig venting time hos en annen lege.

Abortloven er ikke truet. Ikke på noe sted er retten til fri abort truet. Alle kvinner i Norges land som ønsker abort har rett og krav på det. Også om du går til en reservasjonslege.

Reservasjonsretten handler ikke om at leger vil reservere seg mot alle oppgaver som er litt vanskelige og ekle. Det handler om en ting. Det handler om at reservasjonslegen ikke ønsker å delta i avslutningen av et påbegynt liv. Da blir det etter min mening håpløst å sammenligne med advokater som ikke ønsker å forsvare overgripere. Ved å forsvare overgripere tar du ikke et liv.

Alt dette og veldig, veldig mye mer har jeg den siste uken hatt lyst å rope ut til andre kronikkskrivere, Norges befolkning, politikere og menigmann.

Jeg hadde sjansen forrige uke. Jeg ble invitert til nett-TV debatt på Aftenposten. Men det er langt til Oslo, fristen var kort og jeg hadde vakt og etter hvert tre syke unger hjemme... Pluss at jeg tenkte at lille meg på noe slikt er da helt hinsides... Så da ble det Hareide som møtte Kaluza til debatt...

Men tilbake til i dag. Mens jeg satt fordypet i episoden "Ambus rykker ut" på iPad (Yme har oppdaget TV2-sumo) ringte telefonen.

En hyggelig dame i andre enden presenterte seg og sa at hun ringte fra NRK. NRK! Selveste statskanalen. Fra NRK debatt ringte hun og lurte på om jeg kunne tenke meg å stille til debatt om reservasjonsrett.

Etter den siste uka så tenker jeg at lille meg i en slik debatt er faktisk ikke helt hinsides. Det er forferdelig masse jeg har lyst å si i en slik debatt. Det er faktisk nesten ikke noe jeg har mer lyst til akkurat nå en å få si en hel masse om dette på NRK debatt!

Men jeg bor jo her da. En kjøretur, en flytur, en overnatting og diverse langt borte fra Oslo. Og jeg har vakt i morgen. Og nei, det er ingen andre som kan ta den vakta, og vi skal reise bort på fredag og det er høsttakkefest i barnehagen på fredag som vi har gjort en hel masse omrokkeringer for å få med oss for ikke å skuffe Isa.

Så det var da jeg tenkte: jeg skulle virkelig ønske at jeg bodde i Oslo! Da kunne jeg slentret inn på Marinenlyst eller Nydalen eller hvor NRK holder til en halvtime før sending, deltatt og dratt hjem og lagt meg..

Pokker også!! Virkelig pokker også!!

Så sorry, dette var et av mine kjedeligste innlegg her på bloggen, men jeg sitter her og er en smule sur..

fredag 18. oktober 2013

ROOOOOOSA!!!!

Hei.

For noen måneder siden ble jeg oppmerksom på en blogg. Ei vanvittig morsom dame oppe i Bardufoss skriver og tegner en blogg som heter Artigforkidsa.

Jeg har flere ganger ledd så tårene har sprutet av bloggen. Dama er en mester i å legge ut om lett gjenkjennelige kriser i hverdagen og sparer ikke på godbitene. Her snakker vi pupper som flagrer, hår til alle kanter og det å møte seg selv i døra.

Vi andre dødelige forsøker jo å legge ut litt bilder vi har tatt med iPhone eller Canon for å illustrere innleggene våre, men Hege, hun tegner selv!

Og her snakker vi ikke elendige tegninger av dårlig kvalitet og strekformat. Her snakker vi kunst! Og fantastiske morsomme bilder som jeg bare drømmer om å få ha på veggen.

Dama er helikopterpilot, men er nå hjemme sammen med kidsa. Og sammen med tegnebrettet. Eller PC'en eller hva man nå bruker for å tegne i disse moderne tider.

Men hvorfor skriver jeg i rosa? Og hvorfor denne uhemmede rosen av Hege? Jo det skal jeg si dere. Endelig gikk drømmen om å få et signert Hege-bilde på veggen i oppfyllelse. For dama har tegnet dette her:


Og som dere alle vet er vi nå i den rosa måneden oktober. Det er måneden der vi alle skal tenke rosa og støtte opp om brystkreftsaken. Jeg har jo kjøpt ei sånn sløyfe som jeg har klistra på profilbildet mitt på Facebook, men dette her var jo bare så utrolig mye stiligere.

Saken er at Hege har fått et trykkeri der nord til å trykke opp bildet hennes. Gratis. Til inntekt for kreftsaken. Først startet hun veldig forsiktig med 100 eksemplarer. Hun selger dem for 100 kroner stykke og pengene går uavkortet til kreftsaken. Hun skrev et innlegg der hun fortalte om dette og håpet å samle inn 10 000 kroner. 

Særlig! 10 000??? Hvor er selvinnsikten? Min mening er at dama er for beskjeden. Hun kunne glatt tatt 250 kroner og trykket opp 500 med det samme... Bildet er jo helt rått! Dama er jo superflink! ALLE vil jo ha et sånt bilde!!
(Hun måtte jo allerede dagen etter tusle bort til trykkeriet og øke produksjonen... og har kommet over 25 000 allerede)

I allefall, løp inn på bloggen til Hege, få litt mer saklig info og støtt en god sak samtidig som du får verdens kuleste "rosa-gadget" tilbake!

Tenk rosa! Heia Rosa! Heia Hege! Heia oss, vi går for en million!!

torsdag 17. oktober 2013

Er også blitt kroniker... Eller heter det det?

Hei.

Natt til lørdag satt jeg våken med en sutrende og halvt sovende Yme i fanget i ca tre timer. Man rekker å tenke mye og mangt når man sitter der i mørket og filosoferer. Uka før hadde jeg skrevet blogginnlegget mitt om reservasjonsrett og det kom mange tilbakemeldinger på at det var viktig at flere sider en NEI!-siden kom frem.

Dette satt jeg og funderte på og endte opp med å skrive ferdig et innlegg inne i mitt eget hode ca klokken 04:30. Nå skal man sove på viktige ting så jeg gikk ikke sporenstreks til pc'en da Yme sovnet, nei jeg la meg til å sove.

Lørdag morgen var jeg imidlertid fortsatt ganske sikker på at det var relativt kloke tanker jeg hadde tenkt om natta og skrev dermed en kronikk som jeg valgte å ikke legge ut på bloggen. Jeg sendte den til Aftenposten som et svar på Susanne Kaluzas kronikk "Hvor mange ganger har du vært gravid Hareide?"

Jeg fikk mandag morgen en hyggelig mail om at de gjerne ville publisere kronikken min og i dag, samtidig som Kaluza og Hareide debatterte så bustene føyk, ble kronikken lagt ut. Debatten var for så vidt interessant. Glad jeg ikke satt i Hareides stol da jeg sikkert bare hadde blitt sur og irritert, men her hjemme finner jeg motargumenter ganske kjapt.



Kronikken min heter "Hvor mange ganger har du vært fastlege Kaluza" og jeg har nå sittet og lest kommentarene. Etter Sytpeisinnlegget så finner jeg kommentarene denne gang riktig tannløse, snille og forsiktige. Ikke en eneste personkarakteristikk om meg personlig. Og det er jeg jo takknemlig for, vil jo ikke gi mamma enda flere grå hår på hodet.

I allefall. Jeg synes dette er en vanskelig debatt, og jeg synes den har svært mange sider. Og jeg har med min kronikk og mitt tidligere blogginnlegg forsøkt å få frem litt av dette.

Ellers kan jeg melde om at jeg faktisk sov riktig godt i natt. Det hjelper å krisemaksimere på forhånd, da blir det sjeldent så ille som man ser for seg. Tre unger sov godt i hver sin seng. Yme dog sammen med meg. Eir spyr ikke og Isa har proklamert at hun i morgen er klar for barnehage. Men bare om det kommer snø riktignok, for da MÅ hun ut og leke. Yme er også klar for trivelig sosialt samvær med andre unger, men Eir får en ekstra dag på sofaen med iPaden... Takk for alle som har ønsket god bedring. Jeg er sikker på at det er en medvirkende årsak til bedring. Man skal ikke kimse av gode tanker nemlig! Og når man står opp og ser dette fra verandaen så strømmer jo gode tanker på..



onsdag 16. oktober 2013

I hvilken seng skal jeg sove i natt??

Hei.

Overskriften kunne jo tyde på et luksusproblem. Man kunne jo vært ung, singel og attraktiv og hatt en fem seks friere gående på gress... Vel, ikke helt.

Henning er på nattevakt og jeg er følgelig alene hjemme. Det kunne også vært et luksusproblem. Vi har jo hele fem soverom og dersom alle hadde nyppredde senger, med dyner duftende av tøymykner og fluffy puter så kunne man jo gått fra rom til rom og funnet den beste.. Vel ikke helt..

Er jo ikke helt alene hjemme. Har jo ungene her. De er jo normalt sett trivelig selskap de. Stort sett i seng til åtte og kvelden er min egen og ingen annens.. Vel, ikke helt i dag..

Yme har vært hjemme fra barnehagen denne uka. Han fikk feber søndag kveld og en aldri så liten øyekatarr. Enkelte ting lærte de oss ikke på legestudiet. Et av temaene de unnlot var: "hvordan få i en hysterisk ettåring øyedråper?" Egentlig burde det ha vært viet et helt semester til dette for det er virkelig ikke lett. Når man er to personer går det til en viss grad an å lykkes. Den ene sitter da på ungen og den andre kniper opp øynene og drypper. Når man som vi, har vært kun en her morgen og kveld på skift så er det så godt som umulig. Vi er nå på det stadiet at ungen begynner å hyle hysterisk allerede på vei mot gangen før vi kommer til badet. Følgelig har vi en øyekatarr som får kjekke søte lille Yme-mann til å se ut som en vaskebjørn med røde sirkler rundt øynene.. Etter en heltemodig innsats av faren i morges så ser det nå ut til at vi nærmer oss kontroll og bedring. Selv lå jeg oppå stellebordet og hadde en sprellende unge under meg mens jeg fikk siktet meg inn på øynene med en hand i kveld. Følgelig en dritsur unge som som straff aldeles ikke hadde tenkt å legge seg....

Under legging av Yme kom Eir hjem fra bursdag. Isa kom brasende inn på rommet der Yme NESTEN sov og ropte fra toppen av lungene: EIR SPYR!!!!!! Som nevnt noen ganger før, vi tar ikke av i panikk på første oppkast her, så til en hylekonsert verdig operaens fra sprinkelsenga, fikk jeg av Eir diverse klær mens jeg sendte varme takknemlige tanker til bestefar som med utspydd bil bare hadde kjørt hjem uten å komme inn for å halshugge meg som hadde glemt å sende med spyposer....

Eir dusjet mens jeg igjen gikk inn til Yme og på fjerde forsøk klarte jeg å liste meg ut. Eir satt slapp og matt og feberblass på øynene og stirret på TV-skjermen.. Feber... Ja, ja, Isa som jo også har vært syk og hjemme kunne i allefall fra sofaen melde at hun var frisk ogskulle i barnehagen i morgen og ville nå derfor legges.



Og mens jeg akkurat hadde åpner "Karstein feirer bursdag" hørte jeg et "blørp" fra badet og Isa kunne igjen erklære fra toppen av lungene at EIR SPYR!!!!!!! Ikke fullt så bilsyk nå etter en dusj og 30 minutter i godstolen så her fant man frem handuker og bøtte og danderte ungen på sofaen mens jeg leste ferdig..

Isa var fortsatt ved godt mot og la seg for å sove, Eir så TV og jeg koste meg med å oppdatere meg i blogglandia i minst 20 minutter. Jeg hadde akkurat rukket å se Erna få nøkkelen overrakt av Jens på TV2-nyhetene da det kom et ul fra loftet. Øret mitt!!!! ØRET MITT!!!!!!!

En Isa som ikke lenger var riktig så motivert for barnehagen lenger satt i senga og brukte sine siste krefter på å fortelle at øret hennes hadde plutselig blitt forferdelig sykt.. En god mor har jo alltid et otoskop i skapet på badet og ved hjelp av det måtte jeg bare medgi at det øret nok antagelig helt korrekt hadde blitt veldig veldig sykt..

To unger på sofaen. Heldigvis har vi stor sofa. Og de har heller ikke lært oss på studiet hvordan man får i en fireåring som tviholder seg for nese å munn nesedråper og paracet... Kunne godt vært et semester med mye praktisk øving på temaet..

Ved hjelp av supersterk rød saft som kamuflerer flytende paracet på en utmerket måte ligger nå Isa og sover dypt i høyre ende av sofaen. På venstre side ligger Eir og klamrer seg fast til en bøtte i søvne. Dog har hun ikke kastet opp mer så håpet er lyseblått....

Men tilbake til mitt opprinnelige spørsmål. Hvor skal jeg sove? Jeg har de siste to netter sovet i skuffen til Isa. Henning og Yme har delt seng inne hos oss.. Men i natt er det jo bare meg.




Å la Eir ligge alene er jo litt hjerterått all den tid hun kan finne på å våkne å spy. Da er det jo litt godt med hjelp fra en mamma selv om Eir er en meget selvgående unge når det gjelder oppkast. Til det har hun øvd seg utallige ganger i bilen. Vi kan det der med å treffe i posen for  si det sånn.

Men det var jo ikke særlig fristende å la henne ligge inne hos oss og smitte Yme heller, om det nå er omgangsyke da, det er slett ikke sikkert.

Å legge Isa inne hos Yme er heller ikke ideelt på noe vis all den tid hun ca hvert 20 minutt våkner og roper AU!!! før hun legger seg ned og sover igjen.. En Yme som blir vekket hvert 20 minutter legger seg IKKE ned og sover igjen får å si det slik....

Yme kan jo ligge alene. Helt til han våkner og erklærer at NÅ! er han klar for å bytte seng, ligge i midten, kose litt, gnu litt og så sovne på tvers av mamma og pappas hodepute.. Jada, vi skal ta kampen.. En annen gang....

Så her sitter jeg. Og blogger.. Tror jeg blir sittende en stund til... Dersom de søte små på sofaen sover rolig en time til så tror jeg faktisk jeg satser på en hjerterå løsning der alle får sove i sine egne senger.. Så får jeg heller legge meg på en madrass på loftstua, midt i mellom alle tre....

Sov godt da folkens..

tirsdag 15. oktober 2013

Ungene er syke, men jeg har faktisk et munnsår!!

Hei.

Sykdom har inntatt Casa Didriksen.

Jeg kunne jo brukt hele blogginnlegget på munnsåret jeg har på innsiden av høyre kinn. Dere vet et sånt hvitt lite sår som gjør noe så inn i helsike vondt.. Jepp, har et sånt. Bruker å få det når jeg biter meg i kinnet, er litt forkjøla, litt mer en middels stressa eller egentlig når det bare ikke passer. Nå sitter det inni kinnet og gjør at høyre del av munnen er uegnet til å spise med, kan ikke ligge på høyre side og smerten brer seg både til hode, nakke og skulder. Nei, overdriver ikke i det hele tatt..

Saken er at jeg egentlig har et vidundermiddel mot slike sår. Vanligvis kommer de på innsiden av underleppa, fremme. Og allerede mens de er mikroskopiske smører jeg på litt av det vidundermidlet. Jeg knekker da umiddelbart sammen i knestående, biter meg i motsatt leppe for ikke å vræle av mine lungers kraft, puster kraftig i ca 20 seuknder og så slipper jeg å tenke mer på det såret for det blir ikke noe mer ut av det. Hva middelet er aner jeg ikke, men det aner meg derimot at det er mer enn middels etsende.

Jeg besøkte min kjære på en militærøvelse i Polen for en ti års tid siden. (djiiizzes vi har jo vært sammen i en evighet snart..) Etter at jeg så vidt overlevde landingen, flyet gikk opp igjen to ganger før de fikk det til, dro vi inn til sentrum på jakt etter et apotek. Jeg hadde nemlig et gedigent hvitt sår på innsida av underleppa og det passet forferdelig dårlig når jeg ikke hadde sett Henning på tre uker og hadde planlagt mye smask og kyss og slafs..

Polakker snakker ikke engelsk, men jeg tenkte at jeg kunne bare vise frem såret så burde de forstå hva som trengtes.. I en mørk bakgate hang et skilt på en vegg. Ett eller annet "Pharma" og noe som lignet legeforeningens logo gjorde at jeg valgte å gå inn. En dame i hvit kjortel sto bak en trebenk og det var mengder med brune flasker i hyller..

Jeg aner fortsatt ikke om det faktisk var et apotek eller muligens et narkoutsalg eller en dopingbule eller en dyreklinikk for den del. I allefall så vrengte jeg leppa (bokstavelig talt) til dama, hun akket og oiet på polsk og fant innerst i en krok en brun flaske. Viste meget tydelig med tegnspråk at EN!!!! dråpe er nok..

Hjemme på hotellrommet dyppet jeg en Q-tips i flaska og smurte godt på såret. Steike, innerst i det grønne, &%(#"")#(/)"%&"¤&/)"¤))(/"/(), hvor vondt det gjorde!! Aldri senere, og her snakker vi tre fødsler, har jeg kjent noe slik. Jeg tror jeg hoppet opp og ned og ropte, men er ikke helt sikker for det jeg husker er hvite gnister i hjernen og forvrengt syn..

Men så ble det bra. Kjente ikke noe mer til såret og det grodde og forsvant. Neste gang jeg fikk et sår, nøyde jeg meg med EN! dråpe og smerten var til å overleve og absolutt verdt det når det såret bare forsvant uten å gjøre seg gjeldende.

Er det nødvendig å si at den flaska er min mest dyrebare eiendel. Har fått en del hvitt gull og noen diamanter til jul, men hva er vel det mot den brune flaska?

Problemet nå er lokalisasjon. Ikke av flaska, den vet jeg hvor jeg har, men av såret. Det sitter altså ganske langt bak, inni kinnet. Helt håpløst å få lagt bare en liten dråpe på. Ti års lagring gjør også middelet en smule potent. Mulig det en dag selvantenner... Derfor har jeg i min naivitet håpet at det såret skulle forsvinne av seg selv. Og siden jeg har vært bortskjemt og fått tatt dem ved roten i ti år nå så har jeg helt glemt hvor plagsomt et sånt sår kan være.. Så i kveld skal jeg med hjelp av hodelykt, speil, Henning og en Q-tips gjøre et tappert forsøk på å treffe det såret med EN dråpe... Og om dere ikke hører noe mer fra meg på en stund, ja da bomma jeg....

PS: Skulle jo egentlig fortelle om syke barn, soving i skuff, øyekatarr, slosskamp med øyedråper, lykke over at storesøster også er syk og kan leke med biler hjemme en hel dag, men det får bli når jeg er i et ikke fullt så selvmedlidende hjørne....


Og nei, legger ikke ut bilde av den brune flaska mi for jeg er noe usikker på foreldelsesfrist for tollsaker... Kan umulig være lovlig stoff i den flaska.. Nervegift tenker jeg er en kvalifisert gjetning..

mandag 14. oktober 2013

Litt om alt og ingenting..

Hei!

Først vil jeg bare si tusen takk til alle dere som har lest, og tusen takk til alle dere som har lagt igjen kommentarer på innlegget mitt om legers reservasjonsrett. Det ble lite debatt i kommentarfeltet, men tilbakemeldingene jeg har fått viser at det trengtes en motrøst mot det massive og ensidige skriveriet som har vært om reservasjonsretten den siste uka. Jeg provoseres fortsatt av faktafeil og skremselspropaganda som flyr rundt i blogglandia og i aviser om temaet, men er noe usikker på om jeg skal skrive noe mer eller la det fare.. Andre har tatt opp kampen og det er nå en motkampanje som gjør at politikernes mailbokser også fylles av mail som ber dem si ja til reservasjonsretten.

På hjemmefronten har det vært helg. Og vaktfri. Og besøk av mamma og pappa. For de som forrige helg ventet i spenning på svaret om jeg fikk spist auårshau til middag så kan jeg gledelig fortelle at det fikk jeg. 7 stykekr faktisk! Hendelsen ble behørig dokumentert på Instagram der jeg for øvrig, overraskende nok heter @casadidriksen. Det holdt på å gå galt, men kjekke redningsmenn fra Bodø fløy inn og reddet middagen..



Denne helga fulgte vi opp med røkt torsk. Stakkars unger tenker dere antagelig, men ungene i Casa Didriksen spiser fisk. I dag en avansert laks bakt med soya, ingefær og chili saus. Isa sikret seg rett nok og laget en form til seg selv og morfar med kun salt og sitronpepper.. Får være grenser..

I går var faktisk middagen fortært kvart over fire. Sjelden kost i Casa Didriksen. Hva skal man bruke hele ettermiddagen på da?? Følgende scene kan være korrekt...

Unger, skal pappa hente ned togbanen? Det er lenge siden dere har lekt med den nå...

JA!!! JAAAA!!! JAAAAA!!!

Idyllisk lek der storesøstre samarbeider om å bygge bane med broer, tuneller, svinger og togstasjon.. Lillebror kjører tog, roper tøff, tøff og rister av lykkelig latter...





Alternativt så forløp ettermiddagen slik...

Unger, skal pappa hente ned togbanen? Det er lenge siden dere har lekt med den nå...

JA!!! JAAAA!!! JAAAAA!!!

Nei Isa, ikke bygg sånn sving dær!! NEEEEEEEEI Yme, ikke ta det tåget!! Æ vil ha det tåget!!!! Mamma, hvis ikke æ får bestæm e de ikke nåkka arti mæ tågbane!!

YYYYYYYYme!!!!! Ikke ødelægg tunellen!! Æ ska ha tunellen!!! Når dåkker e så dom vil ikke æ vær me!!! Æ bygga min egen jærnbane hær!!!! Æ vil åg ha tog!!! Mammmmmmaaaaaaaaa!! Ho Eir e slæm!!

IIIIIIISAAAAAA!!! Tog! Tog!! Tog!!!!! Yme!! Yme!! Min!! Min!! Tøff, tøffkræs!!!! Kræsj!!!!! Vræææææææææææl!!!! EIR!!





Sannheten er vel et sted midt i mellom tenker jeg...

I dag var det søndag. Søndagskole. Og jeg innser at Yme nok bør få oppleve gudstjenester et annet sted enn i Gildeskål for når jeg sa at nå skal vi dra i kirka så sprang ungen til døra og ropte KAKE!!!!! Vi har det veldig godt i kirka her i Gildeskål. I allefall når man velger seg de rette søndagene og dra dit på..
Heldigvis var det innsettelse av ny ungdomsarbeider så det ble, ja akkurat ja, KAKE!!!
Venter på den kaka....









Tilslutt må jeg bare gni det inn atter en gang. Vi har det fint her oppe.. Solnedgangen fra verandaen var fantastisk i dag. Og selv om Ymefar ble syk i ettermiddag med vondt i magen (skyldes ikke kirkekaka altså), øyekatarr og har feber og dermed lager et lite puslespill for foreldre som helst skulle vært på jobb de neste dagene, så kan man jo ikke annet en å dra pusten dypt inn og nyte når det ser slik ut utenfor vinduet...






mandag 7. oktober 2013

Reservasjon og e-mailkampanjen som for tiden pågår.

Hei.

Da jeg så innlegget Åpent brev til alle landets stortingsrepresentanter på bloggen til Susanne Kaluza tenkte jeg med meg selv at nå skal jeg holde munnen min klokelig lukket.

Innlegget er starten på en e-postaksjon der man sender mail til nettopp alle landets stortingsrepresentanter og ber dem stemme nei til legers reservasjonsrett.

Aksjonen har tatt av og jeg har det siste døgnet lest fler og fler innlegg der man raser mot den nye regjeringens forslag til å la leger reservere seg mot henvisning til abort, assistert befruktning og utskrivning av abortfremkallende prevensjon.

Og jeg tenker vel enda at nå skal jeg klokelig holde munn, men jeg klarer faktisk ikke.

For det første så er ikke dette noe nytt. Det at enkelte leger av samvittighetsgrunner har reservert seg mot dette og latt en kollega gjøre det har vært gjengs praksis siden abortloven kom. Man kan selvfølgelig diskutere om denne praksisen har voldt en stor merbelastning for enkelte pasienter, men det er det nok ingen undersøkelser som kan gi et godt svar på.

Så kom Helsedepartementet i 2011 og gjorde det klart at fastleger ikke kunne reservere seg mot dette. For de leger det gjaldt, som i år hadde vært gode fastleger for sine pasienter, var dermed beskjeden, enten finner du deg en annen jobb eller så utfører du oppgaver som går fullstendig imot det din samvittighet sier.

Debatten har gått het også innad i legekretser. Ved årets landsstyremøte i Alta var det en lang og opphetet debatt som tilslutt endte i følgende vedtak:

«Legeforeningen mener at alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død kan gi grunnlag for at leger gis reservasjonsmulighet for deltakelse i henvisning og behandling.

Legers reservasjonsmulighet skal ikke være til hinder for befolkningens lovbestemte rettigheter. Reservasjonsmulighetene må derfor vurderes lokalt i helsetjenesten på en slik måte at disse hensyn kan ivaretas. Pasientene skal alltid møtes med forståelse og respekt. Forutsigbarhet for pasientene må sikres gjennom god informasjon.»

På en fastleges liste er det mange ulike pasienter. Det er dypt kristne pasienter, som gjerne ser at legen deler deres syn på meget og mangt. Det er ateister, som helst ser at legen deler dette synet. Det er feminister og kvinnekampforkjempere, det er mannssjåvinister og det er endog kriminelle og mulige overgripere. Felles for alle disse er at de fortjener respekt og hjelp når de kommer inn på legekontoret. Og de fortjener god helsehjelp. De har faktisk et krav på at fastlegen yter god helsehjelp og gjør dette på en god og respektfull måte. Uten hevede pekefingre eller prekener om moral og rett og galt.

Og det er her jeg stusser i alle blogginnlegg jeg har lest det siste døgnet. For en lege som har reservert seg mot å henvise til abort, henvise til assistert befruktning og utskrivning av abortfremkallende prevensjon fremstilles over hele linja (her tar jeg forbehold om innlegg jeg ikke har lest) som pekefingerviftende, moralsk prekende, moralsk dømmende mennesker som tråkker på et menneske som trenger hjelp.

Jeg har ikke tatt standpunkt i reservasjonsdebatten. Jeg synes dette er et kjempevanskelig spørsmål. Jeg er på ingen måte en reservasjonslege, men å si at andre ikke skal kunne reservere seg, nei jeg er ikke helt klar for det heller.

Jeg har ikke hatt så mange kvinner som har kommet inn på mitt kontor, ferdigtenkt og klar, som har bedt om en abort. Derimot har jeg mange ganger møtt gravide kvinner, fortvilte, som har vært i tvil om hva de skal gjøre. I møte med disse kvinnene skapes en samtale, et rom der tanker og følelser kommer frem. Mange tanker om rett og galt. Mange tanker om skam. Mange tanker om anger. Mange tanker om glede. Mange tanker om uro og bekymringer. Mange tanker om morsfølelse. Mange tanker om ensomhet rundt et valg.

Det er ikke min jobb å velge. Det er ikke min jobb å vise veien som skal gås. Det er min jobb å lytte. Det er min jobb å vise respekt. Det er min jobb å fortelle om muligheter. De mulighetene innebærer abort. De mulighetene innebærer å beholde barnet. De mulighetene innebærer adopsjon. Det er også min jobb å vise kvinnen vei til mere kunnskap om alle disse mulighetene.

Kvinnene kommer ofte med en agenda. Noen vil at jeg skal overtale dem til å beholde barnet. Vise dem at det er en mulighet. Andre vil at jeg skal overtale dem til å ta abort, gjøre valget lettere. Jeg kan ikke gjøre hverken det ene eller det andre. Men jeg kan være der, lytte og støtte dem når valget er tatt.

Jeg ser ingen hindringer for at denne samtalen skal kunne finne sted på kontoret hos en reservasjonslege. En lege som på samme måte som meg har en samtale med en av sine pasienter. Som holder sine egne meninger for seg selv. En lege som på forhånd har en avtale med en kollega som skriver den eventuelle henvisningen. Vi snakker ikke om at pasienten får en skjennepreken, en pekefinger og så må ut på egenhånd å finne seg en lege som er villig til å skrive henvisningen. Dette har reservasjonslegen ansvaret for. Reservasjonslegen har på samme måte som alle leger ansvar for at pasienten får den helsehjelp den trenger og har krav på. På en verdig og respektfull måte.

Men reservasjonslegen ser i disse situasjonene ytterligere en pasient som han eller hun har ansvaret for. Reservasjonslegen føler også et ansvar for det potensielle livet som vokser i magen. Der andre ser en celleklump ser reservasjonslegen et liv. Et liv han eller hun ikke vil være en del av avslutningen til. Det handler ikke om at legen ikke ønsker at kvinnen skal få utført sine lovpålagte krav. Det handler om at legen, etter sin egen samvittighet, ikke vil være delaktig i å avslutte et påbegynt potensielt liv.

Det har i blogginnlegg i dag vært spurt om hvor dette skal ende? Skal lærere nekte å skrive karakterer på elevene, skal hjemmetjenesten nekte å dra hjem til overvektige fordi de vil reservere seg mot tunge løft? Jeg synes dette viser en ufattelig respektløshet ovenfor de leger som vil benytte seg av reservasjonsretten. For dem er ikke dette noe de tar lett på. Det er ikke "en ekkel oppgave de ikke har lyst  gjøre."

En annen vinkling på hvor det skal ende er det som legeforeningen i sitt vedtak har tatt høyde for kommer til å komme i fremtiden. Når det i vedtaket står alvorlige samvittighetsgrunner knyttet til liv og død leser jeg at det i fremtidens spørsmål om aktiv dødshjelp vil komme en ny reservasjonsdebatt.

Jeg er lege. Jeg har avgitt en ed på at jeg alltid skal hjelpe og aldri skade. Dersom de som styrer vedtar en lov som sier at jeg er forpliktet til å ta livet av et annet menneske dersom dette mennesket ber meg om det, ja da må jeg gå noen runder med meg selv om jeg kan fortsette å jobbe som lege. Kan virkelig de som styrer pålegge meg det? Ja det kan de, og det vil bli en bestemmelse som rammer leger mye hardere enn retten til fri abort. Det finnes drøssevis av legejobber der man aldri kommer i nærheten av en abortsøkende kvinne, men det vil ikke være riktig så enkelt med aktiv dødshjelp. Og jeg finner denne sammenligningen mye mer reell enn hjemmesykepleieren som ikke vil løfte tunge pasienter.

Jeg har ingen interesse av en abortdebatt og om et foster før uke tolv er å regne som et liv. Mitt poeng er at for ganske mange mennesker i dette landet så er det det. Både for pasienter og for leger. Og for en reservasjonslege så er det å sette navnet sitt på den henvisningen å avslutte det som kan bli et fullverdig liv.

Hovedsaken er uansett at pasienten, kvinnen får den helsehjelp hun har krav på, på en verdig måte og med respekt fra den legen hun har foran seg. Jeg tror faktisk at en reservasjonslege, som virkelig har gått mange runder med seg selv rundt dette, kan gi denne helsehjelpen like respektfullt og verdig som en lege som ikke har gjort seg så mange tanker rundt dette og ser på en henvisning til abort som kun et ark med en underskrift.




lørdag 5. oktober 2013

Kjære Jan Petter Lea!

Hallais!

Det er jo ikke noe morsomt å melde sin egen mamma til fylkeslegen, men jeg har jo også et ansvar for andre små barn. Man kan jo tross alt ikke tenke bare på seg selv heller. Nå er det jo ikke til å unngå at det kanskje kunne være en fordel for meg på flere måter om mamma mistet den lisensen, men det er ikke det jeg tenker på først og fremst altså.

Du vet jo Jan Petter, at mamma er lege. Du har sikkert sett henne for hun har vært på noen møter og kurs i legeforeningen der du også har vært. Legger ved et bilde her sånn at du skal være helt sikker på hvem det er snakk om.


Men saken er Jan Petter, at mamma ikke er noen flink lege! Slettes ikke! Det var flere ganger i fjor at jeg hadde ørebetennelse uten at mamma forsto det! Flere ganger! Og det måtte komme sånn gugge ut av ørene mine før hun gjorde noe med det!! Men det er for så vidt et tilbakelagt kapittel og jeg skal ikke dvele mer med det.

Så har vi forrige helg! Jeg hadde vært litt småsyk hele uka. Faktisk vært hjemme med mormor en dag og greier fordi jeg var litt forkjøla. Understreker her.. hjemme med MORMOR. Tror du mamma tok seg fri? Nei, hun skulle liksom være flink lege å ta vare på de pasientene i stedet. Men det var altså helga jeg skulle fortelle om. Da dro vi til Bodø! Forferdelig dag!! Skrek hele dagen. Ikke når vi spiste is da. Ikke så mye inne på lekebutikken heller.. Men på alle skobutikkene! Og på El-kjøp! Og når vi kom hjem så hadde jeg jo feber! Feber! 38,2 het den feberen! Kjempemasse! Var så syk så syk! Og mamma, som liksom er lege, overså det hele dagen!!! Det skal vel ikke være sånn Jan Petter?? Tenk om hun overser en feber på 38,2 grader hos en pasientene sine?? Hva skjer da? Best å stoppe dette før du får flere brev tenker jeg!


Men det var egentlig da det begynte forstår du Jan Petter. Grunnen til at jeg synes du bør ta en liten alvorsprat med min mor. Og jeg håper du gjør det for det er slett ikke usannsynlig at flere små kan bli utsatt for det samme...

Når man har feber sånn en hel natt så svetter man jo. Og jeg er ikke så veldig glad i å drikke på dagen så det er mulig det kom litt mer væske ut enn inn den helga. I allefall datt nesten den bleia av meg på søndagsmorran og jeg fikk ikke sitte i Eir sin seng å se TV fordi hun mente jeg hadde tissa meg ut...

Sånn vanligvis så liker jo jeg å gjøre unna bæsjinga på morran. Men det kom ingen bæsj på søndag. Og det kom ingen på mandag. På tirsdag prøvde jeg jo å forklare mamma at vi måtte begynne å lete etter den bæsjen. "Bæsjæ!!" burde være ganske greit å skille fra "bæsja!!" Det kan da ikke være nødvendig å bruke så innmari mange forskjellige ord for å forklare at man MÅ bæsje i stedet for at man HAR bæsja?? Men hver gang jeg ropte "bæsjæ!!" så tittet mamma i bleia mi og sa: "neida, det har du ikke!" Takk for det!! Det visste jeg vel! Så klart jeg ikke hadde det, for bæsjen kom jo ikke ut!!

På onsdag var heldigvis bestemor her. Hun forsto med en gang forskjellen på "bæsjæ!!" og "bæsja!!" så hun satte meg på do! På do!! Det var moro det! Satt der og sang og greier også kom jo endelig den bæsjen da. En liten en i allefall, men bedre enn ingenting..

Men på torsdag var det jo mamma som var hjemme. Nå hadde jo bestemor forklart henne forskjellen på "bæsjæ!!" og "bæsja!!" så mamma forsto jo også at den bæsjen ikke kom og satte meg på do. Vi leste bok på do, vi sang Ro, ro til fiskeskjær på do og mamma sang en kjempemorsom dosang med kryss og tvers og æsj og bæsj! Men det kom ingen bæsj. Og det er nå Jan Petter, at det forferdelige skjer...

Jeg har jo snakket litt med flere unger i barnehagen denne uka. Det er jo faktisk ikke bare meg som har litt trøbbel med at den bæsjen ikke vil ut til tider. Og det finnes masse bra medisin som foreldrene gir til de andre ungene. Det er sviskesaft som er kjempegod, det er svisker og sviskegrøt og sviskeyoughurt. Det er tørkede aprikoser og en hadde fått lov å spise en helt eske med druer!! Druer, jeg sier bare, det er medisinen sin det.

Så jeg gikk jo ut ifra at mamma, som jo er lege hadde peiling på dette. Hoppa derfor ned fra do og travet ut på kjøkkenet til kjøleskapet, for jeg vet at druene vokser der. I den nest nederste skuffa der.. Ropte litt mer "bæsjæ!!" bare for å understreke viktigheten av å få de druene. la på et ynkelig fjes og et par "ont!!" "au!!" for å få litt fortgang.

Jan Petter! Vet du hva mamma gav meg?? Hun gav meg PARAFIN! FLYTENDE PARAFIN! 10 ml av det! Forstår du alvoret?? Men en sprøyte!! Ikke med spiss da, men sprøyta det rett inn i munnen min! Jeg ble jo så forfjamset at jeg svelget alt før jeg fikk tenkt meg om, men dette her kan da ikke en lege bare gjøre. Gi ungen sin parafin?? Og ikke en eneste drue!



Jeg fikk Eir og Isa til å hjelpe meg å Google parafin. Her er hva som står på Wikipedia:

Parafin er en fargeløs væske bestående av hydrokarboner som vanligvis utvinnes fra råolje. Parafin har kokepunkter fra ca. 150°C til ca. 250°C, og har en tetthet (egenvekt) på ca. 0,80 kg/l. Kjemisk består parafin av hydrokarboner med mellom 12 og 15 karbonatomer. På grunn av sitt lave frysepunkt er parafin velegnet som drivstoff for fly. Samtidig er den også et upolart stoff.

  • Drivstoff i fly. Den er da mer kjent under navn som Jet A1, JP-4, JP-8, F-34, F-35
  • Oppvarming, da særlig av bolighus
  • Rakettdrivstoff
  • Lakserende middel i legemidler
  • Drivstoff i mange av Forsvarets kjøretøy (under betegnelsen F-34)
  • Tilsetning til vanlig dieseldrivstoff for å hindre at dette blir for seigtflytende om vinteren og for å kunne lagres over lengre perioder.


  • Ser jeg ut som et fly?? Eller et annet av forsvarets kjøretøy?? Sist jeg sjekket var jeg heller ingen rakett eller et dieselbrennstoff som trengte hjelp til å bli mindre seigtflytende.. Joda, jeg ser den linja med legemidler, men det må jo være en trykkfeil, wikipedia er jo ikke akkurat store norske leksikon heller...

    Og i går kveld var det på han igjen! 10 ml parafin. Jeg spyttet, jeg freste, jeg klorte, ja jeg kjempet som en helt skal jeg si deg Jan Petter! Men til slutt måtte jeg jo bare gi tapt for overmakten. Men jeg lover deg at jeg skal fortsette å kjempe helt til du tar kontakt og vi får en avskiltning av mamma, for vi kan rett og slett ikke ha henne gående løs!

    Hilsen Yme!



    PS: dersom mamma i sitt forsvarsbrev sier at magen min nå er helt fin og jeg bæsjer som vanlig igjen så har det absolutt INGENTING med den parafinen å gjøre!! Det skyldes at jeg fikk hjelp av Isa til å komme meg inn i kjøleskapet og fikk tak i den pakken med druer! Så det så.

    PSS: kanskje best om du kontakter meg vi mormor. Eller bestemor. Kan jo hende mamma blir litt mistenksom om du går om henne.

    PSSS: Når du skriver det brevet til mamma, kunne du også nevne at de andre ungene i barnehagen bruker å få premie når de er på legekontoret hos henne. Jeg har hverken sett snurten av sånn plastedderkopp, snurrebass eller tatovering. Selv ikke de gangene hun har brukt sånn lykt for å se meg i ørene.

    torsdag 3. oktober 2013

    Ode til auårshauet!

    Hei.

    Mamma og pappa kommer i helga. Det er jo lykke. Ungene gleder seg, jeg gleder meg, Henning gleder seg. Henning kan nemlig snekre, være ute i boden sin, klippe gresset og alt sånt uten å tenke på unger. Jeg er trygg på at ungene får mat, at de får leke og at de kommer seg i seng uten alt for stort kaos selv om jeg eventuelt ikke er hjemme. Men mest av alt.... MIDDAG!!!

    Jeg har tatt opp en svinestek til i morgen. Jepp, vet det er bare fredag, men det var nå den som lå øverst i fryseren og mamma så ikke svart på å tilberede den til jeg kommer hjem fra jobb.

    Og på lørdag.. Det blir noe bra, har bare ikke helt bestemt hva enda. Uansett så vet jeg at det blir laget uavhengig av om jeg er hjemme og lager det eller om jeg er ute på et eller annet prekært vaktoppdrag...

    Men på søndag!! På søndag!! Tennene løper i vann allerede. I fryseren ligger det nemlig 8 stk auår! For dere stakkars søringer som ikke aner hva en auår er så er det altså en rød fisk, også kalt uer, som lever dypt nede i havet og når man drar den opp i båten så spretter øynene ut av hodet på den! Helt sant! Og stikker man seg på ryggtaggen kan man få blodforgifting. Da må man skynde seg å stikke fingeren i øyet på den, for der er motgiften! Helt sant!



    Auår er så godt!! Aller best er den når den er saltet. Og det aller, aller beste er hodet! Eller auårshau som den rette betegnelsen er. For midt inni i hodet der er det nemlig en fantastisk geleaktig masse som  man slurper i seg når man suger ren beina. Jepp, det er bortimot det beste jeg vet.

    Fra jeg var ca to så konkurrerte jeg med min bestefar, eller "hain far" som han jo het, om å få spise flest av de auårshauene. Det som er så dumt er at en auår, eller en uer da om man skal snakke pent, bare har et hode. Man må jo spise så mange fiskestykker for å rettferdiggjøre at man har krav på et hode til... En trehodet ur! Det hadde vært noe å få på kroken!



    Senere så er det jo jeg og pappa som har sloss om disse hauene, eller hodene om man skal snakke pent. Mens mamma har sittet grøssende på enden av bordet..

    Stor var derfor lykken da jeg fant ut at det siste Henning kunne tenke seg å spise var auårshau! Fisken, helt greit, men ikke vis ham et hau! Fantastisk! Jeg får dem helt for meg selv. Det hender jeg for syns skyld lar svigerfar få et, men jeg mener, han har jo spist auårshau et helt langt liv, jeg har jo masse jeg må ta igjen!!

    Og på søndag er altså mamma her og vi skal koke auår. Åtte hau!! Aberet er jo at pappa er her. Så der forsvinner ett..

    Så har jo til min store stolthet, men jo også til min fortvilelse Eir og Isa fått sansen for denne delikatessen. De slurper og slafser i seg salt gelemasse og suger på bein som den mest garvede fisker.. Hjertet flommer over av stolthet hos meg, mens mamma og Henning grøsser om kapp. Svigermor kan knapt se på mens svigerfar er så stolt så stolt..

    Men der forsvinner jo to til.. Antagelig fire da de ikke bruker å nøye seg med ett.. Nå er altså fem borte og jeg kjenner at lykken jeg følte da jeg begynte å skrive dette har minket litt..

    Men altså, tre hau er igjen og de har jeg virkelig tenkt å kreve min rett på! Om vi da ikke inviterer svigermor og svigerfar på middag, og det gjør vi sikkert for noen må jo spise all fisken også.. Så da må jeg vel gi ett til svigerfar da...

    Men de to siste! De er mine!! Bare mine!! Hvis ikke Yme har lyst til å smake da.. Og det har han jo helt sikkert for han er jo veldig glad i det meste som er litt sært....

    Pokker også, et enslig lite stusselig auårshau igjen til meg.. Men vær sikker, det skal nytes!! Hvis ikke vaktradioen uler da, det ville vel være typisk!



    tirsdag 1. oktober 2013

    Dagen vi har ventet på...

    Hei.

    Vi har tydeligvis ventet lenge på denne dagen. Da jeg mot slutten av dagen ringte hjem for å avklare om jeg skulle hente unger eller handle var det en litt over snittet entusiastisk Henning jeg fikk på tråden..

    Pakken har kommet!!!! Venter vi en pakke? tenkte jeg, men jeg er jo ikke helt dum så jeg svarte like entusiastisk tilbake. "Så fint!! Hvilken pakke var det igjen?" Det ante meg at det ikke var ullklærne jeg har bestilt fra Petter og Pia barneklær...

    Routeren!! Den nye routeren!! Ahhhh, det ante meg langt bak i hodet at jeg nok har hørt om denne routeren. Jeg tror sågar jeg har vært med både på Expert, Lefdahl og Elkjøp og sett etter denne routeren, og når jeg tenkte riktig godt etter så er jeg nok blitt informert om hva denne fantastiske dingsen kan gjøre, men det var litt i tåka...

    "Men hva trenger vi egentlig å handle?" Mellom fem litt intenst skjærende Husk pakken!! Du må huske å hente pakken!! Ikke glem pakken da! fant vi ut at leverpostei og kjøttdeig vel var det mest prekære..

    Vel fremme i kassa på Coop spurte jeg om det var kommet en pakke til min kjære. Det er ikke så store forhold her. Kommer ikke så mange pakker hver dag så pakkelapper og slikt er ikke bestandig så nøye da de har god oversikt over de pakkene de har i de hyllene sine. Til vanlig altså...

    Dama lette.. Og lette... Så fant hun ut at pakken kanskje hadde kommet med Tollpost og lette i det andre skapet, lette litt mer i det andre skapet. Jeg presiserte at det var ROUTEREN som var kommet og dama forsto absolutt alvoret og lette enda en gang i alle hyllene.

    Så ringte jeg Henning. Kanskje han hadde en kode? Dama fikk snakke med ham selv. Etter hvert ble jo dette en sørgelig samtale da det begynte å se ut som om pakkelappen hadde kommet men ikke pakken!

    Dog var alt håp ikke ute. Noen ganger kom posten innom med pakker på ettermiddagen. Jeg formelig følte desperasjonen fra andre enden av telefonen og dama la ansiktet i meget medfølende folder og sa "Den kan fortsatt komme, det kan være så sent som sju før de kommer, vi er åpent helt til ni, vi gir ikke opp enda, jeg er her helt til vi stenger og skal se etter den!"

    Så dro jeg hjem da. Og lagde pizza sammen med jentene. Pakkelappen lå jo der! Hvor var pakken! Postbilen var faktisk nedi veien vår og snudde. Falsk alarm, de leverte ingenting..

    Vel, jeg kan melde om lykke i heimen. Pakken var på butikken. Mens jeg har sittet og kost meg med å se Sigrid blir mamma har Henning vært på gubbetrim og på vei dit, vært innom Coop.

    Pakken var der jo!! Det var jo bare dere som ikke så etter en så stor pakke!! Her er den, er den ikke fin???

    En svart dings, med et par tre antenner.. Joda, kjempefin.. .....flere nettverk.... mhmmmm ......sikkerhetskode... mhmmmmmm ....ungene ikke kommer inn på alt mulig ved uhell... jepp, lurt det ...... går bare sååå fort terrabite, hertz, ikke så god dekning ute da... mhmmmm ....sette opp nå, programmere, blir uten nett litt....  Hæ? Uten nett? Ikke nå, skal jo blogge jo! ....nå er det oppe, ser du, så kjapt!!... Kan jeg blogge nå altså? Er jo ikke nett her jo!!! .... følger ikke med? Sa jo du må velge.... kode..... innstillinger..... Nå da, kan jeg blogge nå da?? ....resette, vente litt, nå er det oppe, husk kode.. Hva er koden igjen? Herregud, følg nå med da! Funker nå! masse masse masse dataord i rask rekkefølge fra andre enden av stua... mmhmmmmm megabit? Eller gigabit.. Spør du? Meg?? Altså dette er ditt område..

    Jepp, sånn går nå kvelden. En boblende etusiastisk kar som sitter og koser seg og snakker til seg selv (evt tror han snakker til meg og jeg later som jeg hører) mens jeg sitter her og blogger på nettet som nå tydeligvis er både sikrere og raskere. Kjenner jeg føler mer og mer medlidenhet for min kjære som har overlevd middag etter middag med legevenner som entusiastisk har diskutert om man nå skal skifte ut Marevan hos alle atrieflimmerpasienter og kjøre de over på Pradaxa eller om PSA kanskje blir tatt på alt for mange menn...