tirsdag 4. mars 2014

Jeg må innrømme at jeg kaller jentene mine fine rett som det er..

Hei.

Jonna med den fine bloggen Mammalivet skrev for noen dager siden det fine innlegget Ikke fortell min datter at hun er "fin". Et godt innlegg og jeg har sett at veldig mange jeg "kjenner" på facebook har delt det slik at jeg regner med at du har lest det.

Et godt innlegg som sagt, der Jonna tar opp temaet jenter og det at de automatisk blir kalt fine og søte og etterhvert føler seg misslykket når de ikke får denne responsen. Svært forenklet forklart fra min side, Jonna sier det så mye bedre og innlegget rommer mye mer.

Det er vanskelig å være uenig i innlegget. Det er vanskelig å si noe imot, men alikevel så kjenner jeg inni meg at jeg er bittelitt uenig.

For det blir så fort så enten-eller. Man blir plutselig så redd for å fortelle jenter at de er fine. Man skal aldri rose dem og si at de har vært flinke fordi det ikke er resultatet men innsatsen som skal legges vekt på.

Nå er Jonna ei fornuftig dame og jeg tror nok hun mener at ungen er pyntet i sin fineste stas til 17.mai så er det lov å si at hun er fin, så missforstå meg rett, dette er ikke et motinnlegg, mer en undring over om vi i dag problematiserer veldig mye.

Jeg har to jenter. Rimelig forskjellige jenter. De er ikke oppdratt identisk, det ville blitt katastrofalt for en av dem. Eventuelt begge.

Den ene bruker ca 23 sekunder foran kleskapet og rasker til seg det som ligger forholdsvis øverst, drar børsten motvillig gjennom håret etter lett tvang og kan godt forlate huset med en sokk i hver farge. Det har blitt litt bedre etter at håret ble lengre og kunne flettes da det jo er morsomt å flette sitt eget hår og diverse tilbehør har kommet til som topper, smykker, kliper, strikker,parfyme ol.. men det er liksom ikke så himla nøye om dere forstår. Hun liker å pynte seg til fest. Og når det pyntes så pyntes det med stil og da er tiden med vurdering foran klesskapet betydelig lengre.. Hun får stadig vekk høre at hun er fin. Når hun har gjort seg ordentlig flid med håret en hverdag, når hun tar på noe som passer fint sammen. Hun får høre hun er fin ellers også. Når hun er snill med lillebroren, når hun gjør leksene uten å tulle og tøyse. Bruker kanskje ikke ordet fin da, men mer at hun er ei god jente.

Den andre er mer nøye på hva som kles på. Det vurderes, tas frem, legges tilbake, noe annet tas frem. Kan stiper på kjolen passe med de prikkene på tightsen? Det er slett ikke altid jeg er enig i vurderingene, men hun har en plan og jeg lar henne få gjennomføre den. Håret gres og klipe settes i. På hverdager er ikke spørsmålet "er jeg fin nå?" men mer "er dette greit?" og jeg svarer ofte, må jeg innrømme, "du er kjempefin" Når hun derimot står foran speilet med prinsessekjole, tiara og sukker henført "mamma, tenk at man kan bli så vakker!" Ja da sier jeg meg enig. For jeg synes hun er både vakker og fin og det sier jeg til henne. Og når hun skrider ned trappen i før nevnte kjole og høster aplaus fra besteforeldre og tante og onkel som alle sier at hun er fin, så ser jeg ikke noe galt i det heller. Men også hun får høre at hun er fin på andre områder også. Når hun med dyp rynke i panna har gjort leksene i maxiklubben, eller sett den hestefilmen for 45 gang fordi Yme ville det, eller når hun har skrevet valentineskort til pappa, ja da sier vi hun er både flink og god. Og fin.

Mine jenter har ikke langt lyst hår eller bedårende krøller. Ikke har de kjempelange øyenvipper heller. De er vel alminnelig søte. Jeg synes jo selvfølgelig de er verdens vakreste, men om jeg skal prøve å være objektiv så er de vel normalt søte som de fleste barn er. De blir ikke overøst med ÅÅÅÅÅhhhhh så søt, åååhhhhhh så fin, ååååhhhhh så snusk i øst og vest og overalt, men jeg ser heller ikke at andre jenter rundt meg blir det. Såklart, ser man en baby så kommer det vel ut et automatisk åååååhhh sukk, så fiiiiiin, men det er jo uungåelig. Men jenter fra to og opp. Hva er det jeg går glipp av? Mulig jeg ikke hører etter. Mulig jeg rett og slett har oversett det.

Så jeg har sittet og ransaket mitt eget hode et par dager nå. Gjør jeg noe galt? Kaller jeg Isas venner søte alt for ofte, forventer Isa komplimenter hvor enn hun går og ikke minst blir hun veldig lei seg når de ikke kommer? Og jeg har kommet frem til nei, nei, nei og nei.

Og jeg tenker at dette er et foreldreansvar. Har du en familie og en omgangskrets som ikke klarer å vri ut av seg annet en "så fiiiiiiiiin" hver gang de ser treåringen din, ja da får du ta en alvorprat med dem! Jeg kan gjerne gi komplimenter til Isas veninner. Men da har de også pyntet seg og gjort seg litt flid. Man flommer da ikke over med "å så fiiiiiiin" når venninna kommer i arvede bukser fra storebror og hullete genser fordi de skal være ute og klatre i skråninga her. Gjør virkelig voksne folk det? Isa forventer ikke å bli møtt med "å så fiiiiin" uansett. Når hun har pyntet seg ja, men ikke ellers og dersom noen sier det er hun faktisk i stand til å svare at "jeg har ikke pyntet meg i dag jeg" og så løper hun inn for å leke.

Nå ser jeg at jeg muligens virker både arrogant og "se så bra vi har gjort det med våre unger" og det beklager jeg. Jeg forstår utmerket godt at det kan føles sårt for en liten jente, eller gutt for den del å ikke bli kalt fin når det er det man er vant til å høre.

Men jeg synes det blir feil at man aldri skal bruke ordet/frasen/setninger med fin i også. Det blir som om når man sier man skal oppdra jenta kjønnsnøytralt og overøser henne med gutteleker. Det er ikke kjønsnøytralt, det er ikke nøytralt i det hele tatt.

En gyllen middelvei. Om man hjemme forteller dem at de er fine noen ganger og bruker andre ord noen ganger. Om man på en vanlig mandag ikke sier noe spesielt om olabuksa eller strikken i håret og om man roser når det er noe spesielt. Jeg tror at om man får til den gyldne middelveien hjemme så er også ungene bedre rustet til å takle omverdenen som i sin uvitenhet og enkelte ganger ren dumskap møter dem med fraser som "så søøøøøøøt ei lita jente og så barsk en liten kar!"


FineIsa
HverdagsIsa som ikke fikk høre at hun var fin, derimot at hun var som en vandrende orkan som var en trussel for alt og alle i nærheten når hun svingte den paraplyen...

16 kommentarer:

  1. TAKK!
    Jeg har en fin jente og en fin gutt, og det sier jeg. For meg er fin noe som er verdifullt, noe jeg er glad i og setter pris på. Fin er ikke nødvendigvis søøøt, peeen eller på andre måter knyttet opp til utseende. For det er jo det dette går på, at vi lett gir komplimenter på utseende til jenter og bedrifter til gutter.
    Jeg har fine unger og det sier jeg. Men jeg gir dem nyanserte komplimenter og påpeker det de er flinke til. De skal ikke vokse opp i et samfunn der vellykkethet måles i ytre skjønnhet og lite annet.

    SvarSlett
  2. Jo velbekomme du :) Jeg er helt enig med deg. Bruker også ordet fin i mange sammenhenger og meninger. Og unger skal ikke dømmes og måles etter utseende, og jeg tror den ballasten de får hjemme i forhold til det er veldig viktig. Men å aldri få komplimenter på utseende tror jeg kan slå like galt ut.

    SvarSlett
  3. Takk for et jordnært innlegg. Lest bloggen din fast en stund nå, og jeg elsker perspektivene dine. Ikke at vi nødvendigvis er enige i alt, men nå synes jeg ikke det er noe mål heller.

    Enig med deg, la oss drite i å problematisere alt mulig. Jeg vil gjerne at barna mine skal få masse skryt, og også lære seg å ta konstruktiv kritikk og også oppleve at folk er uenige med dem. Sånn blir de selvstendige individer og balanserte samfunnsborgere (hadde jeg tenkt.. ;)

    Noen ganger kommenteres handlinger, andre ganger manglende handlinger, noen ganger utseendet, noen ganger munnbruk.. og sånn fortsetter det. Hvis man ikke skal kommentere utseendet blir verden veldig kunstig, vi ser ut, alle sammen :)))

    SvarSlett
  4. God kveld i natten...

    Jeg har lest innlegget til Jona, og jeg skjønner hva hun tar opp..
    Som er helt greit, og hun har mange gode tekster som innbyr til diskusjon og ettertanke. Jeg elsker det med bloggen hennes.

    Og jeg elsker dette innlegget ditt ;) og tingene du nevner er noe jeg ofte har tenkt på... Som mamma til en ganske så "fin" jente, er det også noe å tenke på. Hun har i alle år fått høre hvor vakker hun er, av alle - også ukjente, på gata, på bussen, på trikken. Eldre damer som har gitt henne en 20kroning for å kjøpe seg is, for hun er jo sååå vakker, eller gateselgere som gir henne et lite armbånd, for hun er jo sååå vakker...

    Det var vanskelig når hun var mye yngre, det tok ikke lang tid før hun skjønte hun kunne benytte seg av det. Og når jeg da sier, til disse søte eldre damene: oh så koselig av deg, men nei takk. og får stygge blikk og en grinete unge... da er det ikke morsomt. Og jeg brukte mye tid på å motvirke alt det søte. Jeg kledde henne i svarte t-skjorter og guttete klær, og rose henne kun for innsats. lol...

    Jeg er langt mer avslappet nå. Jeg forteller henne i tide og utide at hun er VAKKER, min nydelige jente. Og jeg tar FINE bilder av henne, med tro meg, det finnes også mange katastrofebilder.. hehehe... Som hun ser, og ler av...

    Og vi snakker mye om hvordan et GODT menneske er, et godt og høflig menneske. Hvordan man er en GOD venn og tar vare på de rundt seg. DET er det som er viktig for meg at hun kan, vet og tar med seg videre i livet.

    SvarSlett
  5. Har bare gutt. Sier han er fin og søt og deilig mange ganger hver dag. Kommer til å gjøre det om jeg får en jente en dag og. Men babyer teller kanskje ikke? Han har ikke så mange skills enda, men skryter fælt av han når han klarer å sitte selv i noen sekunder da... Og jeg syntes jo selv det var stas om noen fortalte meg at jeg var fin og søt den gang jeg var liten og. Dritsmart visste jeg jo selv at jeg var ;-) Høhø, klassens nerd? Aldri...

    SvarSlett
  6. "ååå, hei fineste, lille søte fine gode beste nuskenullebebben til mamma"
    Jeg startet allerede i dag tidlig da jeg plukket henne opp etter 6 TIMER sammenhengende søvn! :D :D :D
    Jeg stryker på alle punkter, og må nok innrømme at ordet "fin" er det jeg bruker flest ganger i løpet av en deg.

    SvarSlett
  7. Hos oss er det ei frøken som gjerne pynter seg med refleksvest (!) og perlekjede når hun skal ut på tur! Hun får høre at hun er fin rett som det er.. men jeg prøver å passe på at hun også får høre at hun er tøff når hun gjør tøffe ting. Og hennes guttevenner (som er sånn rundt året altså, ikke nærmere 20) får også høre at de er fine! Jeg synes kanskje det er vel så skummelt at guttene er tøffe og jentene er fine som at vi kanskje er litt for raske til å si bruke ordet fin.

    Ellers er jeg enig med deg i at det er unødvenig å påpeke den indre skjønnehten når de kommer i de litt slitte arveklærne med tomatsaus fra tærne til issen, da går det jo an å høre om de har hatt en fin dag!? :)

    Synes du har helt supre innlegg altså, er innom hver dag, selv om det ikke er så ofte jeg legger igjen noen synlige spor! :)

    SvarSlett
  8. Jeg sier til mine gutter at de er de fineste i verden. Det går faktisk ikke på klær, men at de er to flotte, fine gutter. De har også lært å svare, på spørsmålet: Er mamma fin nå? - Du er alltid fin! Så det har ikke med hva man har på, men hvordan man er. Jeg reagerer litt på innlegget til Jona, kanskje mest fordi jeg ikke kjenner meg igjen. Jeg tror faktisk ikke jeg starter ethvert møte med Å så fin du er i dag! Jeg starter med Hei - så koselig å se deg. Så hyggelig at du ville være med til oss i dag.

    Det må faktisk være lov å gi komplimenter på utseende også. Alle voksne gjør det, da må barn også få det. Men selvsagt - alt med måte!

    SvarSlett
  9. Jeg er enig med deg, innlegget til Jona har startet en tankerekke hos meg også. Jeg tror jeg bruker ordet "fin" mest om personlighetstrekk. Fine hender, fine føtter, fin kropp, fint ansikt. Det er jo absolutt ikke ordet fin som er problemet, det må vel være bruken og i hvilke settinger. Så fort jeg har tenkt tankerekka ferdig så tror jeg dette er noe jeg vil skrive et eget innlegg om, for selv om Jona har et veldig godt poeng så tror jeg mange misforstår (?) og bannlyser hele ordet. Og det er jo ikke det det handler om, mener jeg.

    SvarSlett
  10. Jordnære, genuine og ekte Laila! Flott innlegg! Jeg skjønner budskapet i det opprinnelige innlegget, men etter mitt syn mangler det refleksjon. Som kanskje ikke ville vært plass til, der, uten å ødelegge poenget. Veldig fint :) at du skriver dette. Selv om jeg veldig bestemt mener at det er positivt at vi blir gjort bevisst de ulike oppfatninger og forventninger som er knyttet til kjønn i samfunnet, for disse bidrar til å skape ulike muligheter og det er problematisk. Og, jeg syns, rent objektivt, at alle ungene dine er nydelige! :)

    SvarSlett
  11. Jeg er enig i grunntanken. Vi bør være forsiktige med å vurdere jenter på utseende og gutter på prestasjon.
    Men vi skal heller ikke undervurdere barna. Når jeg stille sier til min sønn på 5 at jeg la merke til hvor snill og flink han var mot lillesøster i dag morges, da han gikk fra dataspillet og hjalp henne å hente iPaden og satte henne fint til rette ved siden av seg, da tror jeg han ser stoltheten som lyser i meg bedre enn når man bare sier at han er vakker. Tro meg, små gutter får også høre at de er vakre.

    SvarSlett
  12. Eg var ei dukke då eg var lita, lyse krøllar og brune auger og generelt nusseleg! Kva eg mislikte sterkt? At alle kommenterte kor fin eg var, søt og nett etc. (no skulle eg takla det betre!) Eg har tru på at ein skal seie til ungaen at dei er fine, eller flinke eller tøffe, eller empatiske osv, men for mykje av alt er for mykje. Eg lverete mine nieser i barnehagen i då dei budde i USA; der var det ikkje måte på kor jenter vart rosa for utsjånad, hår, klær, sminke(i barnehagen) medan gutar skulle vere gutar, barske og tøffe og kule… slik er det heldigvis ikkje i Norge! Men det opna augene mine litt om kva vi legg vekt på, og gjrde meg meir bevist. (men fortida skryt eg lite av utsjånad hos tenåringane, dei vil helst ikkje behage mor sin smak verken på hår eller klær)

    SvarSlett
  13. Fint innlegg! Som flere over her påpeker, kan jo fin har flere betydninger. Det er ikke enten eller. Men, jeg mener at gutter og jenter blir møtt med ulike forventninger av sine omgivelser, mens jentene vurderes ut i fra utseendet, blir guttene vurdert ut i fra prestasjoner. Det er jo hemmende for begge kjønn. Så, jeg ønsker en større bevissthet rundt hvordan vi snakker med og til barna. Men, det er ikke enten eller.

    SvarSlett
  14. Nå må jeg få lagt deg inn i bloggrollen min!

    Ja til gylden middelvei, ja til å bruke huet, ja til å bruke ordet fin. Mye å tenke på som ikke kom i brukermanualen, altså!

    SvarSlett
  15. Så enig! Jeg sier også til mini at han er flink- selv om det også visstnok er feil :D

    SvarSlett